Kjære leser:
I og med av VGB nå stenges, har jeg flyttet meg og mine skriverier TIL DENNE ADRESSE. (VGs kommentarer på VG Nett.)
Enkelte inn- & utfall vil dessuten få et avlastningshjem HER.
.
.
Takk for følget, begge to.
.
.
Yngve
Den italienske revolusjon
Publisert i VGs papirutgave 24. januar 2012:
TAORMINA, Sicilia (VG) For 150 år siden ble Italia samlet. Nå kommer revolusjonen.
Sett ovenfra Norge er det vanskelig å fatte hvilke faktiske omveltninger som finner sted i Italia akkurat nå.
Sett nedenfra Sicilia er det vanskelig å fatte hvilke omveltninger som faktisk finner sted.
Den omfattende liberaliseringen av økonomi og arbeidsliv, som regjeringen vedtok fredag, innebærer så radikale reformer at streikebølgen som lammet Sicilia den siste uken bare er en forsmak på hva vi har i vente.
I går spredte den seg til fastlandet, og parkerte hver eneste drosje. I dag er det varslet aksjoner i flere storbyer.
Hestekur
Samtidig innser stadig flere det akutte behovet for en hestekur som virker. Den blir akkurat så smertefull at politikerne kommer til å la Mario Montis teknokrater få gjennomføre reformene. Derfor vil han også lykkes, noe markedet nå også tror. Rentene på italienske statsobligasjoner kryper nedover.
Monti fullfører det nasjonens fader Garibaldi aldri klarte: å omdanne dette lappeteppet av bystater, kongedømmer, autonome regioner og insisterende individualister til en velfungerende nasjonalstat.
Det er en del av den italienske mytologien at dette landet ikke virker. Den kan Italia langt på vei takke seg selv for. Men det gjør ikke nordmenns hovne innstilling til at italienere ikke arbeider mindre skammelig. En nasjon av trygdede, oljesmurte sutrekopper med fredragsfri og terapeuter på blå resept burde feie for sin egen varmekabelbelagte oppkjørsel før de går løs på folk med doble jobber og oppmøteplikt i helgene. (Puha, godt å få sagt det!)
Men. Det er et par men. Bare noen ord om italiensk statsgjeld først:
God privatøkonomi
Den er på skyhøye 15 000 milliarder kr, og 30 øre. Dette skal ifølge Norges tre millioner sjeføkonomer – de som er på Facebook og fyller kommentarfeltene med feilstavede invektiver (slå det opp, abderitter) om søreuropeisk degosmoral – si noe om italieneres generelle evne til å håndtere penger.
Det er «bare» det at italiensk privatøkonomi er nokså god. I snitt har husholdningene en formue på åtte ganger disponibel inntekt. Det er mer enn i Tyskland. Privatgjelden er lav. Andelen statsgjeld til utenlandske kreditorer er mindre enn i andre europeiske land. 60 prosent er lånt til italienere. Her er ingen råtne boliglån, som i USA. Ingen kollaps forventes i boligprisene. Det er i Norge det snakkes om en bristeferdig boble.
Godt å få sagt det også.
Ukultur
Men – og her kommer det – den italienske systemkrise, som ikke må forveksles med eurokrisen, har gjort landet sårbart for finansuroen i Europa. Brått ble det veldig tydelig at alt for mange sektorer i dette ressursrike landet har vært styrt av inkompetente politikere og kompetente kjeltringer. Korrupsjon, administrativ ukultur og svak evne/manglende vilje til å gjennomføre politiske vedtak, har for eksempel gjort at bare lønnsmottakere betaler pålagt skatt. Italias statsfinanser bæres av lærere, politibetjenter og industriarbeidere. Dette gjør Monti noe med. Det er ikke lenger mulig å kjøre Ferrari firmabil og være nullskatteyter.
Slike grep er populære. Mindre populært er avgiftsskjerpelsen og kuttene i offentlige ytelser. At Italia har fått Europas høyeste drivstoffpriser opprører. Derfor har transportnæringen aksjonert, noe som har medført tomme butikkhyller og stengte bensinstasjoner.
Arven fra Mussolini
Men det som de nærmeste dager og uker kan komme til å velte Italia ut i kaos, er protestene mot Montis avvikling av yrkeslaugenes privilegier – et system som har vedvart siden fascistføreren Benito Mussolinis korporative stat. EUs tidligere kommissær for konkurranse iverksetter unionens direktiver for fri konkurranse i praksis – uten reservasjoner. Han er så konsekvent at selv Berlusconi, som i statsministerstolen var like ideologisk tilpasningsdyktig i sin økonomiske liberalisme som den til enhver tid sittende Frp-leder, måtte spise sine ord.
I motsetning til hva det ser ut som, er Italia et gjennomregulert land. Apotek er begrenset til ett pr 4000 innbyggere, og de farmasøyter som innehar slik bevilling, sørger for å holde den i slekten. Dette blokkerer for nykommere, med mindre kongebrevet selges til ågerpris på det «åpne» marked.
Etableringsfrihet
Nå har regjeringen vedtatt etableringsfrihet og fri prisfastsettelse. Alt for å stimulere til vekst (penger i statskassa), og til konkurranse (lavere priser for forbrukerne). Nyetablerere må naturligvis inneha kompetanse og godkjennelse, men alt fra apotekere og advokater til eiere av aviskiosker skal nå selv kunne bestemme hvor man kan sette opp sin virksomhet, hva man skal selge, og til hvilken pris.
Samtidig forsvinner laugenes minstelønnssatser, noe som vil berøre bl.a. journalister, bokholdere og embetsmenn som utfører notarius publicus-tjenester – de skal dessuten få konkurranse fra 500 privatpraktiserende sorenskrivere.
Et av de mer oppsiktsvekkende frislipp gjelder bensinstasjoner. Her gis driverne lov til å fylle pumpene fra billigste tilbyder; eieren av en Shell-stasjon kan kjøpe drivstoff fra Esso, hvis det er rimeligst.
Av Italias 945 lovmakere i parlamentet, er 130 advokater, 90 journalister, 23 bokholdere, 13 arkitekter og fire sorenskrivere.
Hvem som er på lag med Italia eller på laug med seg selv, vil snart vise seg.
Sicilia står stille
Publisert i VGs papirutgave søndag 22. januar:
TAORMINA, Sicilia (VG) Ikke en bil å høre. Ikke en dråpe bensin å få kjøpt. Butikkene tømmes for matvarer.
PARKERT: Bilene står i ro på Sicilia. Det er ikke en dråpe bensin å få kjøpt. Den eneste "eksos" å se, er røyken fra vulkanen Etna. (Foto: YNGVE KVISTAD)
.
Vi som vokste opp under krigen, er godt kjent med rasjoneringstanken. Vi glemmer heller ikke kongens lysende eksempel da det gjaldt: Han tok Holmenkollbanen.
Jeg var ni år da Yom Kippur-krigen brøt ut i 1973, og husker den påfølgende oljekrisens stengte bensinstasjoner, samt kjøreforbudet i helgene. Historien gjentar seg selv. Tredje gang som farse, ifølge Marx. Dessverre er det der vi er på Middelhavets største øy alt nå.
Formelt var transportstreiken og blokaden av oljeraffineriene på Sicilia over natt til i går. Den varslede protesten mot Monti-regjeringens reformer, som har gitt øyboerne Europas høyeste bensinpriser, har imidlertid eskalert. Den skal vare en uke til. «Eller så lenge som nødvendig!» heter det nå.
Bønder og fiskere har sluttet seg til. Bygningsarbeidere og havnesjauere. Fredag gikk studentene ut i gatene. En gruppe som kaller seg «Høygaffel-bevegelsen» har overtatt aksjonen, som nå lammer brorparten av Italias største provins.
Landbrukets organisasjoner og de nasjonale transportarbeiderforbundene har tatt avstand fra streiken. De store fagforeningene har behendig unnlatt å kommentere den, likeså partiene på sentrum-/venstresiden. Høygaffelbevegelsen påberoper seg partipolitisk uavhengighet og fremstår som et folkelig opprør. Det er det nok også, men aksjonen er samtidig blitt omfavnet av ytterliggående høyrepolitikere og fascistene. Dessuten har separatister så vel nord i landet som Sicilias egne uavhengighetsgrupperinger brukt streiken for det den er verdt i sin hatpropaganda mot Roma.
«Før slåss vi mot mafien. Nå er vår fiende staten», sier den tidligere kristeligdemokraten Giuseppe Scarlata, en av Høygaffel-stifterne.
Regjeringen opphevet fredag den særskilte beskyttelsen av flere næringer, bl.a. apoteker, kraftleveranse, forsikringsselskaper og drosjene, slik at det nå er fri konkurranse både til etablering, prissetting og innkjøp. For innehavere av bensinstasjoner betyr det at Shell-forhandlere kan kjøpe drivstoff fra Esso, hvis de er billigere.
I morgen innleder stasjonseierne sin egen ukelange streik.
Den synes mildt latterlig. De har ikke en bensinskvett å nekte å selge.
Det komplette havari
Opprinnelig publisert på VG Nett lørdag 14. jan. 2012. En redigert versjon ble trykket i VGs papiravis 15. januar.
TAORMINA, SICILIA (VG) Alt som kan gå galt, gikk galt. Skibbruddet omfatter også rederi, mannskap, offiserer, prosedyrer, sikkerhetsutstyr og redningsarbeid.
VG SØNDAG: Faksimile 15. januar 2012
.
Alt nå foreligger det så mye dokumentasjon av kaos og sviktende rutiner om bord i cruiseskipet «Costa Concordia», at den italienske kystvakten allerede varsler straffesak i tillegg til såkalt administrativ etterforskning av ulykken.
Hvordan kunne det ha seg at skipet var syv mil ute av kurs, og gikk så nærme land, uten at noen oppdaget det?
Hvorfor klarte ikke mannskapet å gjennomføre den nødvendige evakueringen?
Hvorfor var det så mange livvester med defekter?
Hvorfor hang livbåter seg opp da de skulle låres på vannet?
Hvorfor begynte mennesker å falle i det kalde havet under evakuering?
Hvorfor gikk det så lang tid fra ulykken fant sted til evakuering ble igangsatt?
Hvorfor benektet ansvarshavende offiser at skipet hadde gått på grunn, og serverte løgner over callinganlegget om «elektriske problemer»?
Hvorfor fikk passasjerene beskjed om å trekke seg tilbake til sine lugarer etter at skipet hadde begynte å ta inn vann?
Spørsmålene er mange. Og mens fortvilte og rasende passasjerer forteller om sine observasjoner på italienske TV-kanaler, forsøker profesjonelle redningsmannskaper å lete etter de anslagsvis 69 personene som fortsatt er savnet.
Også dette søket ble kraftig forsinket, angivelig fordi rederiet ikke klarte å fremskaffe komplette lister over hvem som befant seg om bord, hverken av passasjerer eller ansatte.
En nærliggende, men ubekreftet, teori, er at deler av besetningen kanskje ikke har hatt papirene i orden.
Det vil i så fall ikke være første gang at et rederi benytter seg av billig arbeidskraft uten formell kompetanse. For en gruppe som må være forberedt på å hjelpe til i en krisesituasjon, er det nødvendig å kunne alt fra førstehjelp til evakueringsprosedyrer.
Ifølge øyenvitner som den italienske avisen La Repubblica har snakket med, var det tydelig at nettopp dette manglet hos store deler av mannskapet.
Overlevende forteller at mange av de ansatte føk rundt og hylte i panikk og skapte enda større kaos, mens andre passasjerer måtte ta seg av gravide kvinner, barn og eldre som trengte hjelp til å komme seg i livbåtene.
Hvis dette medfører riktighet, kan det få svært alvorlige følger for så vel rederiet som den øverste ansvarlige om bord, nemlig kapteinen.
Codacons, en italiensk non-profit forbrukerorganisasjon kjent for sitt engasjement for enkeltmennesker i prinsippsaker mot store aktører, sier at de allerede har begynt papirarbeidet for å gå til kollektivt søksmål mot rederiet.
Organisasjonens president, Carlo Rienzi, sier at hver enkelt passasjer på ulykkesskipet har krav på en erstatning som strekker seg mye lenger enn materielle tap. Han mener behandlingen som passasjerene ble utsatt for både under ulykken og nå etterpå er så graverende at den enkelte må tilkjennes en moralsk kompensasjon for den frykt og psykiske lidelse som rederiet har påført dem.
Øyenvitner forteller heldigvis også om besetningsmedlemmer som kunne evakueringsdrillen, og som tidlig skjønte at noe alvorlig var i gjære. Det dypt problematiske var at disse, ifølge passasjerutsagn, syntes å handle mot de ordrer som ble gitt i et åpenbart misforstått forsøk på å roe gemyttene.
Man kan alltids håpe at denne ulykken blir en vekker; at italienske rederier og andre som befordrer folk til vanns, til lands og i luften med begynner å tenke litt mer sikkerhet.
Skjønt jeg tviler.
Også i morgen kommer Messina-fergen mellom Sicilia og fastlandet til å kjøre med baugporten åpen. Også i morgen kommer ett eller flere togsett til å tøffe ut fra Termini-stasjonen i Roma med dører som plutselig går opp i fart. Også i morgen kommer foreldre til å kjøre med småbarn på scooter-styret eller i bilforsetet usikret. Også i morgen kommer folk til å sette seg bak rattet etter å ha drukket en flaske vin og noen grappa. Også i morgen kommer bussjåføren til å fikle med røykpakken mens han tar svingen på to hjul.
Også i morgen kommer det til å gå bra. For det er det som er regelen.
Men den dagen det skjer noe, den dagen går det virkelig ille.
Slik som utenfor Giglio.
Skjebneskipet
Opprinnelig publisert i VGs papirutgave 20. januar 2012:
TAORMINA (VG) Ifølge overlevende gikk Céline Dions «My Heart Will Go» – temamusikken fra «Titanic»-filmen – over lydanlegget i restaurantene på «Costa Concordia» da cruiseskipet gikk på grunn sist fredag.
HAVARI: Cruiseskipet "Costa Concordia" ligger rett utenfor Isola del Giglio på vestkysten av Toscana i Italia. (Foto: FILIPPO MONTEFORTE, Afp/ScanPix)
.
Denne skjebnesymfoniske ironi er ikke den eneste ved havariet, som fant sted på dagen to måneder før 100-årsmarkeringen for nettopp «Titanic»-forliset.
Av årsaker jeg ennå ikke har forstått, har spesielt italienske aviser de siste ukene vært smekk fulle av «Titanic»-stoff og minnebilag. Den sterkt myteomspunne skipskatastrofen lå derfor som et opplagt og svært aktuelt bakteppe i den italienske bevisstheten da ulykken utenfor Toscana fant sted.
«Titanic»-referansene er dessverre flere, ifølge de mange øyenvitneskildringene som synes å bekrefte at også «Costa Concordia» var et skip «som ikke kunne synke». Følgelig var det heller ikke nødvendig med evakueringsplaner og rutiner for en nødssituasjon…
Ironisk, på sitt vis i disse eurokrisetider, er det vel også at akkurat dette skipet i rederiets cruiseflåte har oppkalt dekkene etter EU-land. Likeså har EU-landenes hovedsteder gitt navn til fartøyets restauranter og vannhull. Et litt uheldig ordvalg, det der, kanskje.
Gi keiseren hva keiserens er
Opprinnelig publisert i VGs papiravis 19. januar 2012:
TAORMINA (VG) Etter først å ha unntatt sine egne – parlamentarikerne og Den katolske kirke – varsler statsminister Mario Monti nå at alle må bidra til sparepakken som skal redde Italias økonomi.
TIEND: Også Den katolske kirke må begynne å betale eiendomsskatt, mener statsminister Mario Monti. (Foto: Max Rossi, Reuters/ScanPix)
Det har ligget i kortene at den kontrameldingen ville komme.
Selv de skjermede politikerne i Roma sliter med å forsvare egne privilegier og limousiner når velgerne får mindre å rutte med i form av prisvekst, lavere lønn og høyere skattetrykk.
Denne uken står Italias største provins med seks millioner innbyggere praktisk talt stille. En 100 prosent effektiv transportstreik (italienerne kan, når de vil) har lammet Sicilia. Oljeraffineriene er blokkert, som igjen betyr at det ikke går bensin og diesel til fastlandet. Bensinstasjoner over hele landet gikk tom alt i går.
Dermed har øyboerne gjort Roma oppmerksom på urimeligheten i at Sicilia, som produserer halvparten av nasjonens petroleumsprodukter, ikke bare har Italias høyeste drivstoffpriser. Men Europas dyreste bensin. Er det rart jeg føler meg hjemme.
I løpet av mars kommer literprisen på 95 blyfri til å passere 20 kroner, skriver La Sicilia. Dette fordi regionen indirekte har nytt godt av et utjevningstilskudd. Når dette bortfaller blir fraktutgiftene fordoblet; det raffinerte drivstoffet som transporteres ut av øya må tas inn igjen fra fastlandet hvor oljeselskapene har sine tankanlegg. Oppå dette legges en ny miljøavgift – for frakt begge veier.
I tillegg må altså kirken belage seg på å betale verdslig tiende – anslagsvis 2,2 milliarder euro årlig – for sine kommersielle eiendommer. Fritaket fra eiendomsskatt har gjort Den katolske kirke til en velstående næringsaktør, men også brakt den i delikate situasjoner av disipler mer opptatt av mammon enn madonna. Erkebiskop Angelo Bagnasco erkjenner problemstillingen, og sier til Corriere Della Sera at kirken vil ta ansvar.
Også for den siste olje.
Bukkemarerittet
Opprinnelig publisert i VGs papiravis 17. januar 2012.
PORTO SANTO STEFANO (VG) «Costa Concordia» var aldri ute av kurs. Det var meningen at cruiseskipet skulle gå helt oppi fjæresteinene på øya Giglio.
.
Kapteinen står på sitt: Undervannskjæret finnes ikke på sjøkartet.
Så hvordan kunne han vite at det var forbundet med fare å manøvrere skuta i akkurat det farvannet?
Spørsmålet er feil stilt, som Kåre Willoch ville sagt.
Spørsmålet er: Hvorfor skulle kaptein Schettiono manøvrere skuta akkurat i det farvannet?
Det banale svaret er dårskap.
Lokalbefolkningen her i Porto Santo Stefano, de godt voksne som kjenner sin stolte sjøfartshistorie, begynte søndag kveld å mimre litt høyere enn på lørdag formiddag, da ulykken enda var ung.
Ryktene om en kaptein som hadde ført skuta på dumdristigste vis for bokstavelig talt å vise seg, ble i løpet av gårsdagen såpass håndfaste at påtalemyndighetene deler teorien.
Kapteinens «utilgivelige uansvarlighet», for å sitere statsadvokat Francesco Varusio, var en høyst privat honnør – et såkalt bukk – fra en skipskommandant til en annen.
Kaptein Schettinos hilsen til pensjonert kaptein Mario Palombo, angivelig en levende legende i cruiserederiet Costa Crociere, skulle også tjene som gest til «Costa Concordias» Chief steward (hovmester, for å bruke et landkrabbeord), Antonella Tievoli.
Begge har en nær tilknytning til Giglio. Da Tievoli – som er født og oppvokst på øya – ble gjort oppmerksom på hvilken intern ære han ble utvist, skal han ha sagt: «Pass på! Vi går alt for nærme land.»
Da var det allerede for sent.
Hovmesteren har gått i dekning i en annen by i provinsen Grosseto i Toscana. Men hans venner sier til den italienske avisen Corriere Della Sera at han er “revet i filler av skyldfølelse”.
Han hadde aldri bedt om noe «bukk», som den interne kodeks kalles, og føler han ufrivillig er blitt tildelt en hovedrolle i en av Italias verste skipskatastrofer.
I så måte deler han skjebne med Palombo, som angivelig hadde slike «bukk» til sjøfarende kolleger som sitt maritime varemerke. Men alltid ble det avklart med lokale havnemyndigheter først, hevder han.
Til Corriere Della Sera sier Palombo at han ikke skjønner hva Schettino har tenkt. Og for riktig å gni det inn, legger han til: «Skriv dette ned: Mine foreldre var fra Giglio. Jeg er født i Savona.»
Hvilket altså betyr at mottakeren av bukket ikke en gang var på øya. Og Hovmesteren insisterer på at han ville ha takket nei til slik ære, om han hadde visst om det farlige bukke-rittet på forhånd.
Menneskets dårskap er som sjøen, skrev dikteren. Ute av kontroll sluker den alt.
Pavelig ansiktsløftning
Opprinnelig publisert i VGs papiravis 14.01.2012:
TAORMINA (VG) En ny statue som viser Benito Mussolini skal gjøres om fordi den ligner på Winston Churchill.
HVEM SKAL UT: Benito Mussolini? Winston Churchill? Pave Johannes Paul II? Eller et leskur? (Foto: Gregorio Borgia, AP/ScanPix)
Egentlig skal den 5,5 meter høye bronseskulpturen forestille Karol Józef Wojtyla – Biskop av Roma, Jesu Kristi vikar, apostelfyrsten Peters etterfølger, Den universelle Kirkes øverste pontifeks, Italias primas, erkebiskop og metropolitt for den romerske provins, statsoverhode for Vatikanstaten, Guds tjeneres tjener.
Eller bare Johannes Paul II
Av fremskutte viktigpaver i Jesu Kristi vikarbyrå finnes det så mange billedlige gjengivelser i Roma, at en fra eller til burde neppe skape videre oppsikt. At noen av dem har spilt på lag med jordiske krefter som har lite eller ingen ting med Den hellige ånd eller Vårherres idealer, synes å spille mindre rolle.
I et land hvor mange fortsatt mener Mussolini ikke var så dum som historiske fakta vil ha det til, skulle man heller ikke tro at noen fysiske likhetstrekk mellom en populær pave og en tidvis folkekjær diktator var noe stort problem. Har man ikke en pave i dag, dessuten – Ratzinger – som trådte sine beksømstøvler i Hitler Jugend?
TILGITT: Som 16-åring var Joseph Ratzinger medlem av Hitlerjugend. I dag er han pave Benedikt XVI.
Mange vil huske rabalderet rundt Knut Steens marmorstatue av kong Olav V, og billedhuggerens motvilje mot å endre sitt kunstverk for å tilpasse det politiske signaler og den alminnelige folkemening.
Den italienske skulptøren Oliviero Rainaldis instinkter har vært de samme. Kunstnerisk integritet harmonerer sjelden med håndsopprekning på bytorget.
Men så er det nettopp det: Respekten for Johannes Paul II overstrømmer alt annet.
OMBYGGING: Pavelig ansiktsløftning. (Foto: Gregorio Borgia)
Det ligger i stillingsinstruksen at en pave ikke kan bli for populær, enn si folkelig.
Johannes Paul II ble likevel en folkepave.
I dag minnes man ikke den konservative teolog og lett reaksjonære Johannes Paul II. En pave som på sin vakt kunne ha gjort en forskjell i HIV/AIDS-spørsmålet ved å akseptere medisinsk og biologisk virkelighet.
Det er den nylig saligkårede, elskverdige og varme Johannes Paul II romerne vil se og feire når de passerer Termini-stasjonen i Roma. Ikke et leskur med Churchills gestalt og Mussolinis kontrafei. Kunstneren har sagt seg enig. Noen vil kalle det et under.
Politiske modeller
Opprinnelig publisert i VGs papiravis 13.01.2012:
TAORMINA (VG) Italias statsminister Mario Monti og forgjengeren Silvio Berlusconi har funnet hverandre i en aparte enighet om ikke å endre dagens valgordning.
FOR WHOM THE BELL TOLLS: Mario Monti og Silvio Berlusconi er ikke uenige om riktig alt. Selv om utgangspunkt og mål er noe forskjellig. (Foto: PIER PAOLO CITI, AP/ScanPix)
.
Monti mener det er en prosess som må igangsettes av en valgt regjering.
Hans teknokratregime har kun en oppgave; å få landet opp og stå økonomisk.
Berlusconi, derimot, som fikk loven innført via en arbeidsulykke før valget i 2006, har alt å tjene på at systemet består. Det gjorde at hans maktbase i parlamentet ble mye større enn faktiske stemmer og forholdstall skulle tilsi.
Den fremste innsigelsen er likevel at valgordningen gir partiledere anledning til å lage blokkerte lister med kandidater de selv ønsker, folk som ikke trenger å drive valgkamp eller representere andre seg selv. Antallet stemmer på listen og hvor høyt man står på den avgjør om man blir valgt eller ikke.
Slik kunne Berlusconi sørge for å gi TV-vertinner og undertøysmodeller så høye plasseringer at de seilte inn i politikken på rene listestemmer.
Et stort flertall i befolkningen er kritiske til valgordningen fordi velgerne ikke får nominere sine kandidater. Eksperter i statsvitenskap kaller den udemokratisk.
Som om det skulle gjøre inntrykk på Berlusconi.
Han ler sist.
Igjen.
Stormvarsler for vestlandet
Opprydningsarbeidet etter orkanen Dagmar har tatt en ny, men ikke overraskende vending.
Slett ikke.
.En overlege ved Nordfjord sjukehus har oversett helsevesenets Første Bud. Han har handlet i strid med Den Øverste Yrkeskodeks for leger og sykehusansatte. Doktor Arne Järnbert har forbrutt seg mot Taushetsplikten – et ufravikelig prinsipp i helsesektoren.
Et helsevesen uten taushetsplikt, er et helsevesen uten troverdighet. Folk flest kunne miste motet om de fikk høre hva som faktisk foregikk der.
Derfor er det viktig at alle leger, sykepleiere, avdelingsledere og spesialister i alt fra hjernesvinn til blærekatarr holder helt kjeft – og gjør jobben sin. Det er det de får fyrstelig betalt for, ikke å plapre til pressen og alle andre som utelukkende vil Det Kgl. Norske Helsevesen ondt.
Overlege og gynekolog Arne Järnbert ved Nordfjord sjukehus svarte ærlig på et spørsmål fra avisen Fjordabladet etter at Dagmar hadde svimeslått lokalsamfunnet som sykehuset i Sogn og Fjordane skal betjene.
- Nei! svarte dr. Järnbert. – Nei, sykehusets kriseberedskap er ikke god nok.
- I romjula var fødeavdelingen stengt og ortopediklinikken allerede redusert til en skadepoliklinikk. Da «Dagmar» kom, var Nordfjord sjukehus det eneste alternativet for mange, og der sto sykehuset uten en kriseplan, fødeavdeling eller kirurgisk kapasitet. Jeg har ikke opplevd maken på mine 15 år som lege i U-land, utdyper Järnbert overfor VG.
Overlegen tok selv affære, og på eget initiativ allierte han seg med noen operasjonssykepleiere slik at de kunne være i kriseberedskap hvis noen måtte føde eller opereres. Han påla seg selv døgnkontinuerlig vakt gjennom hele stegningsperioden, noe han orienterte direksjonen og avdelingssjefene om i en e-post 24. desember.
2. januar – etter at omfanget av julestormens herjinger var kjent – sa Arne Järnbert til Fjordabladet at han blant annet ønsket en kommisjon for å vurdere nødvendigheten av en kriseberedskap ved lokalsykehusene.
Resultatet lot ikke vente på seg.
Hans overordnede i helseforetaket Helse Førde gikk akkurat så av skaftet som forventet, og lot det tilflyte legen en e-post med dårlig skjulte trusler om hva som skjer med illojale medarbeidere som uttaler seg til media om ting de har noe med.
Nå er den angstbiterske ordbruken riktig nok beklaget i ettertid, men holdningene fra oven er gjenkjennelige nok. De føyer seg pent inn i det systemet en desillusjonert lege ga meg som forklaring på hvorfor han sa opp en godt betalt jobb på et større norsk sykehus: «Det er helt Nord-Korea». Underforstått: Ikke prøv deg på noen som helst opposisjon. Kjenn din plass! Og hold endelig kjeft, så vil det gå deg godt i landet.
I mine øyne er Arne Järnbert en varsler. Jeg kjenner ham overhodet ikke, og han kan være en paranoid kverulant for alt jeg vet. Men han skal behandles som en varsler. Med respekt og interesse for de synspunkter han bringer til torgs.
Rent umiddelbart vet jeg ikke helt om jeg deler hans syn på sykehusstrukturen i vårt langstrakte land; om det skal være spesialisttjenester og fødeklinikker på hvert et nes, eller om man skal bygge ett stort Rikshospitalet Norge og plassere det i Bjørvika sammen med alt annet fordi det er mest lønnsomt.
Antakelig er vel den beste infrastrukturen å ha gode nok lokalsykehus og sentralisere spesialisttilbudene. Men det er en annen debatt.
Enn så lenge har vi lokalsykehus med konkrete oppgaver, ett av dem ligger i Nordfjord, og for at det skal være operativt og fungere etter intensjonen, må det organiseres og driftes deretter.
Det er det overlege Arne Järnbert etterlyser. En plan. Da er det mildt sagt en overreaksjon fra Helse Førde å skrive at han heller enn å gå til media bør gå «ut av organisasjonen snarast».
Det sies gjerne at forskjellen mellom medisinere og pressefolk er at mens journalisten stiller ut sine feil på første side, kan legen gravlegge sine.
Forskjellen mellom en lege og en helsebyråkrat, er at sistnevnte kalker graven i tillegg.
