picture

Hvor mye skal et liv koste?

Tygg litt på den.

Begge deler kan utsettes, men det eneste sikre i livet er skatt og døden.

Og begge deler har sin individuelle pris – og administreres av knappestøpere, hadde jeg nær sagt.

I helgen sendte helsedirektør Bjørn-Inge Larsen ut en etisk, men akk så realpolitisk prøveballong via Oslo-avisen Aftenposten:
Folk flest i verdens rikeste land kan ikke lenger forvente å bli holdt kunstig i live, ikke hvis de har pådratt seg hjertesykdommer, kreft eller KOLS. Det blir for dyrt, simpelthen. Herfra og ut må det prioriteres i helsekøene – med fast hånd.

Døden stryker selv den største regning ut, som det heter hos Ibsen.

Uvel Siv

Frp-leder Siv Jensen tok en Jagland på ren refleks og sa at hun ble uvel av helsedirektørens utspill som hun kalte «moralsk og etisk forkastelig».

Aktiv dødshjelp, derimot, er hun og partiet for.

Tygg litt på den også.

Bjørn-Inge Larsen begrunner sin høyttenkning med dagens ressurssituasjon i norsk helsevesen og i en fremskriving av de økonomiske utsikter for feltet. I denne kryssild mellom skattebetalernes penger, skattebetalernes forventinger og skattebetalernes menneskelige behov, behøver man ikke være Frp-leder for å snuble i egne prinsipper og vedtak.

Av helseforetakene forlanges det både behandling og budsjettdisiplin. Et stort flertall av oss har stemt inn de politikere som har bestemt at foretaksmodellen er den beste for å få mest mulig helse ut av hver krone. Modellen ble utpekt fordi den også skulle holde gjenvalgskåte fylkespolitikere på en armlengdes avstand fra sykehusene. Slik skulle materie seire over ånd, logos over patos, realisme over populisme i helse- og omsorgsdebatten.

Ikke mer penger å gi

Men det er ikke bare ansvaret som er flyttet over på stortingspolitikerne, gjenvalgsnissen ble med på lasset.

Verken helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) eller KrF-leder og tidligere helseminister Dagfinn Høybråten vil være med på helsedirektørens regnestykke. De har heller ikke en krone mer å gi til helsebudsjettet, i hvert fall ikke så mye som sektoren selv anslår som nødvendig for å komme de forventede forventinger i møte. Likevel skal det diagnostiseres, medisineres, opereres og rehabiliteres som før.

Bjørn-Inge Larsen har helt sikkert rett i at noen – en eller annen beslutningsmyndighet – i større omfang enn i dag vil måtte gjøre de vanskelige prioriteringene og ta de tunge avgjørelsene om liv og død:

Hvem skal få livsforlengende behandling? Hvilke kriterier og prognoser skal i så fall legges til grunn?

Dette er spørsmål som krever svar vi i størst mulig grad må kjenne premissene for på forhånd. Disse beslutningene kan ikke tas i lukkede fora, utenfor demokratisk kontroll. Både helseforetakene, hva deres oppgaver er og hvilke midler de har til rådighet er langt på vei omforente størrelser i norsk politikk.

De aller fleste partiene er enige i hovedtrekkene, selv om partier i opposisjon alltid har mer å gi til helse og andre gode formål. Derfor har politikerne i fellesskap også ansvar for å finne kjøreregler for dem som får den umenneskelige oppgaven å vende tommelen opp eller ned for alvorlige syke medmennesker.

Prisen på livet

I et ellers gjennomregulert samfunn hvor vi har detaljerte bestemmelser for minstemål av hyse og hvor nærme man kan parkere fotgjengerfelt, er det lett å tenke at det burde være en grei sak å lage en etisk, medisinsk og økonomisk overbygning for forlengelse av menneskeliv.

Kynisk sagt er prislappen gitt allerede. Finansdepartementet har satt en veiledende øvre grense på 425 000 kr pr liv pr år.

Så der har du svaret på spørsmålet i ingressen.

I praksis er det selvfølgelig umulig å definere et så stort spørsmål som liv og død ned til et avsnitt i Statens Personalhåndbok. Men helsedirektøren er i sin fulle rett til å stille spørsmål om sammenheng mellom pålagte oppgaver, folks forventninger og helsevesenets muligheter til å levere ut fra de gitte rammer – og politikerne som har lagt dette columbi egg av en helsereform må finne seg i å klekke ut noen svar.

Det er det motsatte av hva Siv Jensen postulerer; denne debatten er verken moralsk eller etisk forkastelig. Den er ubehagelig, men svært nødvendig.

Slåss mot forfallet

Nødvendig også fordi vi, folk flest, er nødt til å kalibrere siktet og justere våre egne krav og forventninger. Vi vil helst dø unge så sent som mulig, og har i mange henseende mistet kontakten med virkeligheten. Kroppen er et tempel og liturgien er utskrevet av Hollywood og legemiddelindustrien. Normal aldring defineres ensidig som forfall og kompenseres med så mange laseroperasjoner og korporlige løft at det i enkelte tilfeller er vanskelig å se hva som er et hull i øret eller anus på avveie.

Vi legger oss ukritisk til steking i solariet og forlanger med største selvfølgelighet å bli operert for hudkreft på fellesskapets kostnad. Vi røyker på oss KOLS og ber Rikshospitalet betale. Vi ligger på latsiden og tygger potetgull til infarktet tar oss og sender regningen til Ullevål sykehus.

Det er ting som tyder på at døden er kommet for å bli. Uansett hvordan vi snur og vender på det, er døden prisen for å ha levd.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende