roarNorske sykehus sliter med så store lærevansker at noen må lese helseministeren leksa.

Lars E. Hanssen, direktør for Statens Helsetilsyn, langet i går ut mot helseforetakene i den ellers så fredsæle avis, Vårt Land:

* Hvorfor gjør sykehusene samme feil, om og om igjen?

* Hvordan kan det ha seg at norske helseforetak ikke er bedre til å lære av egne og andres feil?

* Hva er årsaken til at sykehus, leger, administrasjon og styrene ikke bruker tilsynsrapporter, egne erfaringer og registreringer av uhell og nesten-uhell til å bedre kvaliteten?

* Hvorfor tar ikke sykehusledelsen tydelig nok ansvar for at behandlingen er forsvarlig?

* Hvordan er det mulig for helseforetakene å drive som de gjør uten styringssystemer og internkontroll?

* Hva er grunnen til at ledelsen ikke kjenner til hvilken kvalitet tjenestene har, eller hvor svakhetene ligger?

Hanssen, som har vært øverste sjef for vårt statlige helsetilsyn i snart ti år, poengterer overfor avisen at det ikke står like dårlig til over alt.

Skandale

- Noen har det på stell. Men for mange treffer denne beskrivelsen. Det er alvorlig, sier han.

Alvorlig?

Nei, det er ikke det. Det er en skandale av så omfattende dimensjoner at hadde det ikke vært for at helseministeren er like varig vernet som Bryggen i Bergen og oljeminister Terje Riis-Johansen, så ville Anne-Grete Strøm-Erichsen vært nødt til å ta ansvar. Aller helst burde hun gjort noe med det, men det er antakelig å forvente for mye.

La oss kaste et blikk i etterpåklokskapens bakspeil: Statens overtagelse av sykehusene var et ledd i en større styringsreform, igangsatt av Stoltenberg-regjeringen i 2001. Reformen hadde bred politisk støtte også fra de borgerlige partiene. Hensikten var å effektivisere driften av sykehusene for å kunne behandle flere pasienter og dessuten gi befolkningen bedre oversikt over ansvarsforholdene i helsesektoren.

Nødvendig

Staten skulle altså overta der fylkeskommunene hadde feilet. Med foretaksmodellen ville vi få mer helse for hver krone. En såkalt vinn-vinn-situasjon med en bedre økonomisk og helsefaglig ressursutnyttelse, samtidig som sykehusene ble løftet ut av fanget til fylkespolitikere med et gjenvalg å ta hensyn til.

Reformarbeidet var nødvendig. Fylkeskommunene maktet ikke å skjøtte sine forpliktelser som sykehuseiere, og politiske strukturer gjorde effektivisering vanskelig. Pasientene – brukerne – hadde med andre ord alt å tjene på sykehusreformen.

Det var teorien.

Tidlig så vi at praksis ble noe helt annet.

Manipulasjon

På flere områder innen helsesektoren gikk situasjonen fra vondt til verre. Avsløringer av skjulte disposisjoner innenfor de nye helseforetakene, muligheter for manipulasjon av takstsystemet og forsøk på å skaffe seg uberettigede inntekter viste en styringsreform ute av kontroll. Toppsjefer som hadde rotet det skikkelig til fikk etterlønnsavtaler verdt tre ganger statsministerens gasje, mens behandlingstilbud ble avviklet for å spare penger. Poster ble stengt. Stillinger forsvant.

En statlig tilleggsbevilgning på en milliard kroner for å styrke psykiatrien ble brukt til å dekke underskudd i helseforetakene. Og ennå har vi ikke nevnt de 350 millioner kroner Staten brukte på konsulenter for å få gjennomført sykehusereformen.

Pengesluk

Det motsatte av en ytterlighet er ikke den motsatte ytterlighet. Men i sykehuspolitikken var det akkurat det vi fikk. Fra å være et overadministrert, uoversiktlig pengesluk med uklare ansvarsforhold som skapte helsekøer fikk vi et overadministrert, uoversiktlig pengesluk med avklart ansvarsforhold som skaper helsekøer. Det er bedriftsøkonomi og kvantitetstenkning som legger premissene for norsk helsepolitikk, ikke kvaliteten på behandlingstilbudet. Dette er en helsepolitisk forståelse som går på livet løs.

Større enheter, regional samordning og koordinering av spesialistfunksjoner kan gi mer og bedre helse ut av hver krone. Det er en målsetting alle er for. Men bedriftsøkonomi alene kan ikke styre helsepolitikken.

Bedriftsøkonomisk vil det svare seg å bygge to gigantsykehus på Østlandet. Men det betyr ikke at det er riktig.

Ansvarliggjøres

Tilsynsdirektør Lars E. Hanssen tror styreledere i norske helseforetak ofte har et for distansert forhold til kvaliteten på sykehusene til fordel for sykehusets økonomi. Til Vårt Land sier han at styrene må ansvarliggjøres; de skal ikke lese om kvaliteten på sykehuset sitt for første gang i tilsynets rapporter eller i lokalavisen.

- Styremedlemmer som ikke leser tilsynsrapporter er direkte medansvarlige for avvik og eventuelle skader eller dødsfall som følge av uforsvarlig drift, sier han.

Og der er vi ved sakens kjerne: sykehusene lærer ikke av feil. De begraver dem.

 

 

(Denne kommentaren er trykket på s. 2 & 3  i VGs papiravis 23.juni 2010) 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende