Jo dårligere sjef, jo sykere lønn. Gullfeber legger Helse-Norge øde.

Mens helseforetakene går i minus, sykehusene tabber seg ut og pasienter dør i helsekø eller av feilbehandling, går den ene skandaliserte helsetoppen etter den andre over i nye offentlige stillinger – med etterlønnsavtaler betalt av fellesskapet, og gasje høyere enn statsministerens årsinntekt.

VG 15. juli 2010

VG 15. juli 2010

VG avslørte i går helsetoppenes lønns- og arbeidsavtaler etter at de har måttet forlate sine stillinger. Vi kunne fått mange operasjoner og mye poliklinisk moro for de skattepengene der.

Risikotillegg

I utsatte toppjobber i det private næringslivet, hvor en sjef risikerer å måtte gå på dagen, er det ikke uvanlig med et visst «risikotillegg». Ideen er at fet lønn, store sluttpakker og pensjonsordninger på størrelse med Liechtensteins nasjonalbudsjett skal kompensere for de angivelige ulempene knyttet til formelt ansvar.

Som øverste leder for en virksomhet hvor det fremkommer kritikkverdige forhold, eller resultatet ikke tilfredsstiller forventningene, er det toppsjefens lodd å ta sin hatt å gå. Til neste toppjobb. Ansettelsesvernet gjelder i prinsippet ikke for stillinger på dette nivå.

Livstidskontrakt

I offentlig forvaltning gjelder andre regler. Avlønning og sluttpakker ved oppsigelse eller plutselig avgang når ikke opp til de samme høyder som toppledere i privat næringsliv tilbys, eller forhandler seg frem til med den største selvfølgelighet. Teorien her er at stillingsvernet i seg selv kompenserer for usikkerhet knyttet til det konkrete engasjementets varighet.

En ansettelse i det offentlige vil i mange sammenhenger være en livstidskontrakt. Et gullkantet forsikringspapir uavhengig av konjunkturer, oppkjøpsraid og styreformenns podagra. Må man forlate en stilling på grunn av formelt ansvar, vil det offentlige også sørge for at det finnes en annen jobb å gå til. Igjen: teorien er at det er i fellesskapets interesse at kompetanse det allerede er betalt for blir utnyttet best mulig.

Ja, takk …

Selv om unntakene er blitt flere, er det likevel ikke regelen at det på toppen av god lønn i staten, eller et offentlig eid foretak, også tilkommer etterlønn samt tilleggspensjon.

Bortsett fra i helseforetakene, åpenbart. Her er det tydeligvis slik at uansett hvor inkompetent, styringsudyktig eller skandalisert man måtte være, formelt eller faktisk, så gjelder prinsippet om ja, takk begge deler – pluss enda litt til.

De avgåtte og avsatte helsetoppene har både fet gasje, etterlønnsavtaler og tilleggspensjon. Og uansett om de har gått av mer eller mindre frivillig, eller fått sparken, så har avgangen utløst full pakke og vel så det. I tillegg til opprettholdelse av lønn og goder har de fått tilbud om nye jobber innenfor helseforetakene eller beslektede virksomheter.

Skylapper

Med ett unntak – Åge Danielsen, som fikk fyken fra Rikshospitalet HF for uten styregodkjenning å ha igangsatt byggingen av et helt nødvendig sykehotell ved Radiumhospitalet – har alle fortsatt som lønnsmottagere i det offentlige. Formelt var det sikkert etter boka å avskjedige den ulydige Danielsen, som hadde tatt mer hensyn til pasientens interesser enn styrets skylapper. Men det var nok flere som tenkte sitt da Kong Harald i januar i år offisielt innviet sykehotellet. Danielsens etterlønnsavtale er i så måte lettere å fordøye, årsaken tatt i betraktning, og det forhold at han faktisk har forlatt det offentlige og driver egen virksomhet.

Politisk løsning

På spørsmål fra VG om verdien av sluttpakker og det å opprettholde et ansettelsesforhold som om intet hadde skjedd, svarer helsetoppene på samme måte som de godt gasjerte kolleger i det private næringsliv; de har «bare mottatt den lønn som styret har fastsatt».

Vi slipper riktig nok å høre dem gnåle om «internasjonal konkurranse», vel vitende om at ledere i offentlig sektor i Norge er nøyaktig like lite etterspurt internasjonalt som norske konsernsjefer. Forskjellen er likevel at ledere i det offentlige påberoper seg både god lønn og tilleggsytelser samt stillingsvern – og norske skattebetalere må finne seg i å finansiere dem livet ut.

Hvis toppledere i offentlig sektor har mage til å forlange det samme som ledere i næringslivet, får det være deres sak. Enkelte kan til og med være verdt det. Men da kan de ikke forvente å bli tatt hånd om av «han stat» hvis de mislykkes.

Helseforetakene som bestemmer lønn og ytelser til sine sjefer er en politisk konstruksjon. Det burde være en enkel sak for våre politikere å rydde opp i dette urimelige surret.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende