Knapt noe begrep i scenekunsten påkaller mer hoderisting og – for enkelte – sentimentalt savn, enn «politisk teater». Kanskje man skulle ta begrepet tilbake?
PÅTRENGJANDE TEATER: Med sin sketsj om oppsøkende teater gjorde Harald Heide Steen jr. det komplett umulig å ta denne påtrengende politiske genren på alvor for all ettertid. Foto: BJØRN ASLAKSEN. VG
Frikoblet fra 1900-tallets ‘ismer , 70-årenes «påtrengjande teater» og sjangerdefinerende teaterideologer som Brecht og Dario Fo, kunne man fint hevde at alt teater er politisk.
Man kunne si at den britiske salongkomedien ikke ville vært mulig uten et kritisk blikk på klassebegrepet. At farsen forutsetter skepsis til liberal seksualmoral og svak kontroll av offentlige tjenestetilbud. At den klassiske musikalen drøfter menneskeverdet ved å vise motsetninger ut fra etnisitet, kjønn og sosial rang.
Selv de gamle grekere bedrev politisk teater. Aristofanes ble trukket for retten på grunn av sine satiriske stykker om den samtidige Peleponneskrigen. Molière angrep hykleriet i komedier som ble forbudt av Ludvig XIV, og Ludvig Holberg ble truet på livet av maktmenn som skulle ha seg frabedt å bli hengt ut til spott og spe bare fordi de var veldig rike, veldig forfengelige og veldig dumme.
Henrik Ibsens forfatterskap er en eneste lang politisk raptus, og med skuespillet «Paul Lange og Tora Parsberg» skrev Bjørnstjerne Bjørnson i 1898 det optimale politiske teater på norsk; et biografisk drama basert på virkelige politiske skikkelser. Stykket omhandler statsminister Ole Richers siste dager før han skjøt seg, godt hjulpet utfor avgrunnen av Bjørnson selv, for øvrig.
STATSMINISTER: Ole Richter tok sitt eget liv på Ministerhotellet i Stockholm 15. juni 1888, 59 år gammel.
På norsk klebrer politisk teater først og fremst til et politisert 70-tall, oppsøkende teater på arbeidsplasser, polarisering mellom kunstnere (som blant annet medførte at vi fikk to skuespillerforbund) og mye ufrivillig komikk knyttet til m-l-bevegelsens gravalvor. Denne perioden la beslag på og redefinerte det politiske teatret i Norge, enda vi hadde godt med agitasjonsteater i hele mellomkrigstiden.
Men politisk teater er mer enn nostalgisk bruksdramatikk, selvfølgelig, og stykker som «Spin Doctor» føyer seg inn i en bølge fra engelskspråklige dramatikere som har nyorientert samtidsdramatikken inn i konkrete hendelser som blir både rammeverk og tema. I likhet med det meste i kunsten er også dette gjort før. For et nåtidspublikum kan det likevel, av og til, være befriende å se noe som faktisk er nytt og aktuelt – i motsetning til tvangshandlingen «evig aktuell» som har tatt livet av mang en klassiker.
Jeg vil mye heller se et nyskrevet, uforløst stykke om vår tids kulturkonflikter enn en modernisering av «Antigone» hvor skuespillerne snakker kebabnorsk mens brunkremen renner.
Det siste der har jeg ikke funnet på en gang.
(Denne kommentaren er også publisert i VGs papiravis, 12. juli 2010, i forbindelse med en større temaartikkel om det politiske teatret anno 2010)
5 kommentarer In " Politisk teater "
RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget. Tilbakesporings-URL
juli 20th 2010 at 16:17
Hva er poenget med å sitere Bjørn Aslaksen?
Er det for at vi ikke skal ta deg alvorlig?
Ml-bevegelsen redefinerte ikke politisk teater. Det var som alltid media som prøvde seg på re-definering, og som senere stendig har tillagt sine egne re-defineringer en slags almengyldighet ved å referere til dem som gjengse.
Det er kun i media slikt er gjengs, og desverre preger dette artikkelen din slik at den blir langt mer uinteressant enn den ville ha blitt dersom du hadde nullstilt deg i forhold til det som faktisk er virkeligheten innen teaterverdenen.
Politisk teater lever faktisk i beste velgående. Så godt som alle nyskrevne teaterstykker for voksne er politiske: Der man på søtti-tallet brukte slegge for å fastlå noe brukes det idag andre virkemidler. Kanskje ikke alltid like lette å se, men, for oss vante teatergjengere er det ganske tydelig.
Du nevner “Spin Doctor” som et eksempel på nyorientert samfunnsdramatikk som føyer seg inn i et gammelt mønster. Jeg er enig i det. Og jeg vil også heller se et nyskrevet stykke enn å se Antigone på dårlig kebab. Men, Antigone er fortsatt aktuellt. Og jeg ser det heller på kebab enn å se det på nytt i sin opprinnelige form.
Bjørnsons teatrale dokumentar er langt fra det optimale politiske teaterstykket som er skrevet! Ibsen har langt mer å fare med, og er langt farligere. Selv idag skyr mange Ibsen. Ibsens tanker rundt flertallsdiktatur i “En Folkefiende” er fortsatt stoff som fenger, akkurat som Bjørneboes “Til Lykke Med Dagen” og Georg Johannessens “Kassandra”.
Å oppfordre til å revitalisere det politiske teateret.. hmm… tja… hva med å bare la det fortsette å utvikle seg slik det gjør i dag?
Hva med at du tar en tur rundt på de alternative teaterscenene og finner ut hvilke strømninger som finnes?
Det kunne gi deg muligheten til å skrive et enda bedre og langt mer reflektert blogginnlegg.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 20th 2010 at 16:55
Beklager “Menthos”, hvem du enn er, at jeg ikke når opp til dine ideale fordringer hva refleksjonsnivå angår. Men jeg er ikke veldig imponert over dine evner til å lese innenat heller.
Du polemiserer mot noe jeg hverken har skrevet eller ment. Ta på lesebrillene og se hva som faktisk står der. Hvorvidt du er enig, er så sin sak, men det er rimelig rørete å krangle om pavens skjegg.
For ikke har jeg skrevet av ML-bevegelsen redefinerte politisk teater; ikke har jeg skrevet at politisk teater ikke lever – om ikke å “beste velgående”, så rör den på sig, om ikke annet; og jeg har i hvert fall ikke skrevet at Bjørnson har mer å fare med som dramatiker enn Ibsen!!!
Bjørnson-eksemplet nevnt fordi det er så konkret politisk teater, tuftet på faktiske hendelser, navngitte politikere og med et utfall (i virkeligheten!) gitt av dramatikeren selv. Med en smule velvilje, hvis den finnes, ville det absolutt være mulig å forstå ordet “optimalt” i denne kontekst.
For øvrig tilbringer jeg stadig vekk tid ved ulike alternative teaterscener, takk som byr, og er det en umiddelbar slutning som kan trekkes derfra, er det helst at den scenen er like lite/mye politisk som den institusjonelle – på godt og vondt.
Antigone nevnt pga Den nationale scenes versjon i 2002 hvor konflikten var “revitalisert” som politisk teater (hjelp!) og flyttet inn i en bygård på Grønland.
For øvrig har jeg heller ikke sitert Bjørn Aslaksen, hvor i all verden har du det fra? Aslak er en tvers igjennom hyggelig fyr og en fin fotograf og billedredaktør – men ikke en jeg ville ty til om jeg skulle søke ny innsikt i politisk teater…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 20th 2010 at 18:44
La meg begynne med å svare på siste del av tilsvaret ditt:
Du har ikke sitert Aslaksen sier du.
Det er kanskje ikke du som har lagt inn illustrasjonen som viser et bilde av Heide Steen jr. med underliggende tekst? Det er kanskje desken som har valgt å illustrere innlegget ditt på den måten uten at du har noe kjennskap til det? Det er muligens slik det fungerer i VG?
I så tilfelle kan du se bort fra den delen av kommentaren min som omhandlet dette. Den var skrevet utfra en forestilling om at du selv hadde kontroll over blogginnlegget ditt og at illustrasjonen således ble brukt bevisst. Sorry!
“På norsk klebrer politisk teater først og fremst til et politisert 70-tall, oppsøkende teater på arbeidsplasser, polarisering mellom kunstnere (som blant annet medførte at vi fikk to skuespillerforbund) og mye ufrivillig komikk knyttet til m-l-bevegelsens gravalvor.” skriver du.
Hvis ikke dette en ment som re-definering av politisk teater, hva er det i så tilfelle ment som? Fakta? Menigmanns fakta?
Jeg har absolutt lesebrillene på meg.
“…med skuespillet «Paul Lange og Tora Parsberg» skrev Bjørnstjerne Bjørnson i 1898 det optimale politiske teater på norsk…” skriver du.
For meg betyr det at du mener Bjørnson har skrevet det beste politiske skuepillet på norsk, hvilket ifølge min logikk er ensbetydende med at Ibsen må ha skrevet dårligere politiske skuespill enn Bjørnson (ettersom Bjørnson, ifølge deg, skrev det optimale).
Å etterresonnere med at det man forfekter ikke skal tas bokstavelig blir et bakholdsangrep som jeg ikke klarer å forsvare meg mot. For meg å lese “det optimale” med en annen betydning enn den opprinnelige ,når selve utrykket, slik det blir presentert, ikke er satt ut eller iført hermetegn, blir vanskelig, og det fremkommer heller ikke av den øvrige teksten at dette ikke var ment seriøst.
Kjære deg,
Jeg har bare kommentert det jeg leste i sammenheng med de illustrasjonene som ligger i innlegget.
Om du mener noe annet enn det som innlegget faktisk sier, så kan du vel redigere det slik at det reflekterer hva du egentlig mener.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 20th 2010 at 19:40
Saksopplysning: Joda, bildet har jeg satt inn selv. Burde naturligvis ikke valgt en komiker til å illustrere noe så gravalvorlig som dette temaet her. Ideen var at HHS jr i sin tid hadde en sketsj om oppsøkende (politisk) teater – kalt “påtrengjande teater” – som et Brinchmann-parodisk ekko av 70-åras “Svartkatten”, “Pendlerne” m.v. Jeg beklager at dette metaperspektivet ble for vidløftig.
Min pensjonerte kollega Aslak har ikke gjort annet galt enn å ta dette bildet, hvilket han er kreditert for.
For øvrig får du lese med de briller du har. Jeg kan ikke tvinge deg til å forstå noe du aktivt motsetter deg.
Vi får heller ta opp tråden under Ibsenfestivalen, f eks når vi har sett hvordan Hartmann har redefinert, unnskyld uttrykket, Ibsen denne gang.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
juli 20th 2010 at 19:51
Fint at du vet så veldig mye om kollegaenes liv
Jeg registrerer at du ønsker å avslutte diskusjonen.
Deg om det.
De fleste andre bloggere syns det er forfriskende med en diskusjon. Det er derfor de blogger.
Ha en fin kveld. Kanskje vi ses på Ibsenfestivalen (med eller uten virkelige briller)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende