STIKLESTAD (VG) En åkerlapp i Nord-Trøndelag er Norges vugge. Her sto slaget som formet Norge.

"OLAV på det landet malte korset med sitt blod", heter det i Bjørnsons nasjonalsang.                                                           (Tegning: RANDI MATLAND)

"OLAV på det landet malte korset med sitt blod", heter det i vår nasjonalsang, ført i pennen av Bjørnstjerne Bjørnson. (Tegning: RANDI MATLAND)

Fredag kveld var det sesongpremiere på Spelet om Heilag Olav – «alle spels mor», som det kalles. Olsokspelet på Stiklestad er en nasjonal institusjon. Her er det årlig, helt siden 1954, oppført fremstillinger av Olav den helliges siste dager, et godt spydkast fra det sted han segnet om 29. juli 1030.

Stiklestadspelet er et ritual, men ingen repetisjonsøvelse. Derfor vil det lide Helgenkongens skjebne, skal vi tro teaterveteranen Otto Homlungs ord; det vil leve til evig tid.

speletnoter-1

 

Kongen

Årets regissør er Bentein Baardson. Han har, som iscenesettere før ham, valgt sin innfallsvinkel til Olav Gullvågs stykke. Det vil si; han har gått tilbake til Gullvågs siste versjon av Spelet, det manuskriptet forfatteren selv så vidt rakk å fullføre før han døde i 1961. Med det har han også vendt tilbake til spelmakernes grunnleggende idé om å fortelle historien som mysteriespill/mirakelspill og pasjonsspill, teatrale ideer og uttrykk som vokste frem i Europa på samme tid som Olav Haraldsson herjet rundt i egnen.

KONGSÆMNERNE: Årets konge, Henrik Rafaelsen får slagferdige råd på veien av spelveteran Paul-Ottar Haga, som spilte kong Olav Haraldsson i 1999-2002. I år gestalter Haga den krevende sangrollen Tormod Kolbrunarskald.                      (Foto: ØYVIND N. NÆSS)

KONGSÆMNERNE: Årets konge, Henrik Rafaelsen får slagferdige råd på veien av spelveteran Paul-Ottar Haga, som spilte kong Olav Haraldsson i 1999-2002. I år gestalter Haga den krevende sangrollen Tormod Kolbrunarskald. (Foto: ØYVIND N. NÆSS)

Baardsons grep innebærer i så måte et brudd med senere instruktørers ulike tilnærminger til realismen i helgenkongens misjon; maktpolitikeren som frelste folk med sverd. Fikk de ikke Kvitekrist inn i de bondske hodene sine, behøvde de ikke sitte der med noe hode i det hele tatt.

Fred er ei det beste

Regissørene Tyra Tønnessen og Stein Winge valgte å se på Spelet med helt nye øyne, slik regifaget fordrer, og gjorde radikale valg en del mislikte. Men det er óg viktig å poengtere at mange opplevde det 50 år gamle stykket som nytt og enda mer levende nettopp i disse versjonene. Og uansett om man likte endringene eller ikke, bidro debatten i seg selv til å vitalisere Spelet via det ordskiftet som striden kanaliserte. Det var nødvendige grep.

Disse motstridende kreftene og det inderlige engasjementet er Stiklestad i et nøtteskall.

Stiklestad rommer så mange selvmotsigelser at det er umulig å forholde seg likegyldig verken til stedet eller begrepet. Olav Haraldsson tapte slaget og døde, men ble Norges evige konge. På samme måte som et torturredskap fra romersk tid er kristendommens hellige symbol, er en slagmark i Trøndelag bildet på det forente Norge.

OLSOK: Sluttbildet i "Spelet om Heilag Olav" 2010. Korset i bakken ble første gang komponert av Ola B. Johannessen (som Spelets koreograf) i 1967.                                 (Foto: YNGVE KVISTAD)

OLSOK: Sluttbildet i "Spelet om Heilag Olav" 2010. Korset i bakken ble første gang komponert av Ola B. Johannessen (som Spelets koreograf) i 1967. (Foto: YNGVE KVISTAD)

… men at man noget vil

Kontroversene er legio. Med Olav Haraldssons død på Stiklestad, en kamp han gikk inn i for å knuse motstanden mot rikssamlingen, ble rikssamlingen fullbrakt. Hans fall avsluttet kristningsverket, som strengt tatt ble påbegynt av konger lenge før ham. Etter Olavs martyrdød kom det aldri noe tilbakeslag. Det skjedde en mentalitetsendring i folket som var absolutt. Slaget på Stiklestad var likevel ikke først og fremst religionskamp. Det var maktkamp forkledd som hellig krig. Som vi vet fra vår tid; det ene utelukker ikke det andre.

Krigerkongens død og helgenkongens fødsel ga Stiklestad en symboltyngde vi i dag knapt forstår rekkevidden av. Det er vårt nasjonale arnested. Bjørnstjerne Bjørnson forsto det. Han skjønte at «selvstendighetens æresfølelse» var plantet i jorden der, og holdt 4. juli 1882 en av sine aller viktigste taler på «vort største historiske sted», som han kalte det.

Mellem slagene

Rikssamlingen og nasjonsbyggingen begynner her. Slaget på Stiklestad er den viktigste enkelthendelse i norsk historie. Det er med 1030 vi knyttes til Europa politisk, kulturelt og åndelig. Her fødes ideen om nasjonalstaten – ideen om Norge. Vi får kristenretten og en ny juridisk forstand. Erkjennelsen av individet som rettssubjekt. Enkeltmennesket får retter og plikter, og får sin plass i en helhet som er større enn stammen. Uten 1030, intet 1814 eller 1905.

Eller 1940, for den del.

For det er også Stiklestad; splid, polarisering og misbruk. Skal du forstå Norge, må du forstå Stiklestad, gjentar professor ved Vitenskapsmuseet, Lars F. Stenvik stadig oftere. Han har de senere år ledet de nye utgravingene på og rundt Stiklestad, og er klar i sin tale når han forklarer hvorfor det avgjørende slaget om Norge måtte stå her.

Det var ingen tilfeldighet. Arkeologen utlegger påvisninger av antallet monumentale gravhauger på Stiklestad, flere enn noe annet sted i landet, som en klar indikasjon på maktkonsentrasjon. Å erobre Stiklestad var å erobre Norge.

Over Ævne

OBELISK MED ASTERISK: Den ni meter høye bautaen var dekorert med solkorset, Olav den helliges våpenmerke, som NS okkuperte som egen logo. (Foto: STIKLESTAD NASJONALE KULTURSENTER)

OBELISK MED ASTERISK: Den ni meter høye bautaen var dekorert med solkorset, Olav den helliges våpenmerke, som NS okkuperte som egen logo. (Foto: STIKLESTAD NASJONALE KULTURSENTER)

Derfor var heller ikke Quislings forsøk på å annektere Olavsarven og symbolene knyttet til helgenkongen noen tilfeldighet. Olav den helliges insignier ble Nasjonal Samlings logo. Gullkorset på rød bunn. NS la landsstevner og folkemøter til Stiklestad og voldtok valplassen med et autoritært marmoranlegg, formgitt av billedhuggeren Wilhelm Rasmussen – inntil 1945 professor ved Statens Kunstakademi.

 

 

NS-monumentet var en ni meter høy obelisk i kvartsitt, omgitt av en trappegang med 39 trinn og rundmur. Det var utformet med scener fra slaget i 1030 og strofer fra Per Sivles dikt Tord Foleson. Anlegget ble innviet av Vidkun Qusling i 1944 – og smadret av håndfaste bygdefolk våren etter.

OLAVSSTØTTEN på Stiklestad.                                             (Foto: YNGVE KVISTAD)

OLAVSSTØTTEN på Stiklestad. (Foto: YNGVE KVISTAD)

NS-bautaen ligger fortsatt brukket i to og nedgravd bak Olavsstøtten fra 1807, som ble gjenreist etter krigen.

En fallit

Stiklestad Nasjonale Kultursenter (SNK) har tatt til orde for å grave opp og synliggjøre monumentet. I likhet med alt annet på Stiklestad har også dette utløst rabalder. Men det SNK gjør er viktig, og den eneste logiske konsekvens av strømningene umiddelbart etter krigen; folk nektet å akseptere Quislings kuppforsøk av vår kulturarv, og tok symbolene fra vikingtiden tilbake. Derfor må NS-bautaen komme til syne igjen, gjerne der den ligger, som et tegn på en ideologi med brukket rygg.

For også dette er Stiklestad: en krigsskueplass og slagmark som representerer frihetens kamp og fredens seier.

 

 

 

 

(Denne kommentaren er publisert i VGs papiravis, lørdag 24. juli.) 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende