PALERMO (VG) Silvio Berlusconi gjorde som han pleier; han kjøpte seg fri.

ISFRONT: Tidligere visestatsminister og president i Underhuset, Gianfranco Fini (t.v.), statsminister Silvio Berlusconis antatte arvtaker som partileder og statsministerkandidat, har brutt ut av regjeringskoalisjonen og dannet et nytt høyreparti. Den tidligere nyfascist-lederen har gjennomgått en politisk transformasjon og fremstår nå som en moderat, Europavennlig konservativ politiker. Ved siden av opposisjonspolitikerne på venstresiden, er Fini en av dem som tydeligst har artikulert motstand mot Berlusconi og kritisert ham offentlig for å blande egne interesser og finanser med landets.     (Foto: SCANPIX)

ISFRONT: Tidligere visestatsminister og president i Underhuset, Gianfranco Fini (t.v.), statsminister Silvio Berlusconis antatte arvtaker som partileder og statsministerkandidat, har brutt ut av regjeringskoalisjonen og dannet et nytt høyreparti. Den tidligere nyfascist-lederen har gjennomgått en politisk transformasjon og fremstår nå som en moderat, Europavennlig konservativ politiker. Ved siden av opposisjonspolitikerne på venstresiden, er Fini en av dem som tydeligst har artikulert motstand mot Berlusconi og kritisert ham offentlig for å blande egne interesser og finanser med landets. (Foto: SCANPIX)

Onsdag ettermiddag ba Italias statsminister om nasjonalforsamlingens tillit til å regjere videre. Men allerede dagen før Berlusconi stilte kabinettspørsmål, var det klart at han ville få tilstrekkelig flertall i underhuset – selv om hans egen sentrum-høyre-koalisjon i realiteten har revnet.

Interessant nok sørget en håndfull avhoppere fra opposisjonen for at Silvio Berlusconi kan fortsette som statsminister.

I Italia er ikke politikk bare det muliges kunst. Det er enda mer det umuliges kunst.

Hjelpeløs opposisjon

Og med en udugelig opposisjon som i høyeste grad har gjort seg fortjent til en råtass som Berlusconi i førersetet, kan han glatt bli sittende som regjeringssjef til perioden utløper i 2013. Da vil Silvio Berlusconi bli historisk i italiensk politikk i den forstand at han både har klart å bli valgt og gjenvalgt og har overlevd kabinettspørsmål – reist på det laveste lavmål i hans politiske karriere.

Ikke en gang mafiaens «egen» statsminister, Giulio Andreotti, som var regjeringssjef hele syv ganger, maktet det.

Fra å være Italias suverent mest populære og beundrete politiker, er han i dag så mislikt og foraktet at selv hans velgere og politiske allierte uttaler hans navn med samme inderlighet som når de former en spyttklyse.

Problemet er bare at Italiensk politikk ikke har noe bedre å by på. Alternativet er det komplette kaos. Opposisjonen består av en rekke partier som ikke under noen omstendighet makter å samarbeide. Ikke en gang en felles fiende samler. Tvert i mot viste onsdagens avstemming at mange nok politikere fra opposisjonen lot seg kjøpe av statsministeren. Navngitte opposisjonspolitikere forteller til italienske aviser at representantene ble tilbudt mindre ministerposter, EU-jobber i etterkant samt penger til lokale hjertesaker hvis de støttet Berlusconi.

Klapperslange

Under debatten i underhuset ble statsministeren tildelt flere karakteristikker, hvorav «klapperslange» nok var den vakreste. Uten å ta selve m-ordet i bruk, ble hans politiske agenda sammenlignet med arbeidsmetodene hos en viss gruppe sicilianere; opposisjonspolitikerne som plutselig likevel hadde tillit ham var «kjøpt og betalt – og utpresset».

Andre trakk paralleller til AC Milan-eieren Berlusconi som «ikke skjønner forskjellen mellom å kjøpe og selge fotballspillere og politikere».

Bortsett fra de medier statsministeren selv eier, hvor Berlusconi ble hyllet for sine «samlende evner i en vanskelig tid», skrev italiensk presse i går om «en absolutt bunnotering i italiensk politikk», om «demokratiets endelige sammenbrudd» og «en regjering fullt på høyde med de verste søramerikanske regimer».

Italiensk politikk kan kalles mangt. Bare ikke kjedelig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende