Gud går til scenen. Forrige gang ble det et helvete.

sy402be6

Det Norske Teatret åpnet i 1913 med Hulda Garborgs Rationelt Fjøsstell. Nå skal hundre års målkamp og folkelig motkultur til urban borgerlighet feires med å sette opp Bibelen som teater.

Litt selvtillit har man da fått på veien.

Skjønt; hadde teatersjef Erik Ulfsby virkelig villet lage en produksjon med smell (!) burde han ikke heller valgt å dramatisere Koranen?

Med skodespelar Torgeir Fonnlid som profeten og Jorunn Kjellsby som Allah?

Da hadde han i hvert fall satt Det Norske Teatret på kartet. En stund.

Det blir uansett gammeltestamentlige tilstander når hele Bibelen – fra Mosebøkene og profeten Habakuk til Johannes’ åpenbaring – skal kokes ned til en seks timers forestilling i Stein Winges regi.

70-åringen har kjøpt sin første Bibel, ifølge Aftenposten.

GUD: Bjørn Sundquist - og apostlenes hestekrefter. (Foto: JAN P. LYNAU)

GUD: Bjørn Sundquist - og apostlenes hestekrefter. (Foto: JAN P. LYNAU)

I teatret finnes som kjent to typer regissører. De som tror de er Vårherre.

Og de som vet det.

Winge har konkurranseutsatt rollen til et gudsord nordfra. Bjørn Sundquist skal spille Gud, for faen.

I begynnelsen var ordet…

Teatret rommer så mye tro og overtro at det må sies å være den perfekte arena for Bibelens fortellinger. Historisk er teatret urmediet for religiøse riter, iscenesettelse av myter og ekstase. Godt teater er grunnleggende sant, selv om det lyver aldri så mye.

La oss tro at Fader Vår får en bedre mottagelse i målrørslas katedral i 2013 enn da Han steg ned til Nationaltheatret i 1933 i skuespillet Guds grønne enger. Forestillingen ble spilt én gang. Da hadde den til gjengjeld utløst kulturkamp, religionsstrid og en politisk debatt som kulminerte med teatersjef Halfdan Christensens bitre avgang.

I stykket, som amerikaneren Marc Connelly fikk Pulitzerprisen for i 1930, forekommer rolleskikkelsen i tittelen. Altså Gud. Skuespillet var basert på historier fra boken Ol’ Man Adam and his Chillun’. En samling folkelige fortellinger fra sørstatene skrevet ned av Tennessee-forfatteren Roark Bradford, senere kjent fra tidsskriftet Harper’s Magazine, hvor han overtok den litterære stafettpinnen etter Mark Twain.

Den som i en sen nattetime på de søvnløses egen TV-kanal TCM har kommet over en av de tre filmatiseringene av skuespillet – mest sannsynlig versjonen med Bill Cosbys mentor Rex Ingram – vil vite at innholdet er både poetisk og pedagogisk:

… og ordet var hos Gud

En eldre baptistprest forteller bibelhistorier til egnens barn. Etter hvert aner vi at den verdige gamle mannen er selveste Fortelleren. Det er her dramatikeren mer enn antyder at Vårherre likevel ikke er hvit, anglosaksisk protestant!

Dette ble rent for meget for den norske offentlighet den gang. Ikke nok med at Gud var neger. På Nationaltheatret ble skam føyd til skade ved at Han ble spilt av en svenske.

Vel hadde Guds grønne enger vært en suksess på Dramaten i Stockholm året før, prisbelønt på Broadway og hyllet av The London Times. Men det fikk da være måte på! I Norge gikk Bondepartiets kirkestatsråd Nils Trædal på Stortingets talerstol og tordnet mot «nigger-skuespillet», som han kalte det.

Han var ikke alene. Også Johan Nygaardsvold tok n-ordet i sin munn, men i motsetning til stortingspresident C.J. Hambro (H), som til sist fikk vedtatt en resolusjon mot stykket, mente Aps senere statsminister at Stortinget ikke burde ha noen formening om Nationaltheatrets repertoar.

Nygaardsvold ble nedstemt, også av sine egne.

Politikernes og kirkens knebling av kunsten ble utløsende for dikteren Arnulf Øverland som dette året holdt sitt glitrende usaklige og retorisk fullkomne foredrag «Kristendommen – den tiende landeplage». Menighetsfakultets Ole Hallesby kvitterte med å anmelde Øverland for blasfemi.

I rettssaken, hvor dikteren førte sitt eget forsvar, ble Øverland frikjent. Retten mente med en stemmes overvekt at Grunnlovens paragraf om ytringsfrihet måtte veie tyngre enn hensynet til konservativ teologi.

… og ordet var Gud

Det som er mindre kjent er at da regjeringen Hundseid falt samme år og Bondepartiet overlot makten igjen til Venstre, sørget regjeringspartiet for å tvinge teatermannen Victor Bernau i kne på samme grunnlag. Bernau hadde organisert en turnéproduksjon av Guds grønne enger høsten 1933, men justisminister Sunde ba Bernau bli hjemme. Bernau nektet. Da ble han innkalt til statsministerens kontor på Stortinget. Der satt hele regjeringen. I sin selvbiografi skriver Bernau om trusselen statsminister Mowinckel nå kom med:

«Vi vil gjøre alt hva vi kan for å hindre Dem i å reise på turné med «Guds grønne enger». Turneen vil skade oss nå like under stortingsvalget.»

Venstres valgparole den høsten var «Fordomsfrihet og toleranse».

Det skulle gå 68 år før en politiker igjen entret Stortingets talerstol for å stoppe et skuespill. I 2001 ba Per Sandberg (Frp) om tilslutning til at Trøndelag Teater måtte nektes å vise stykket «Lola», om torturisten Henry Rinnan, av hensyn til krigsforbryterens familie.

Ettersom Stortinget i mellomtiden var blitt for ytringsfrihet også for kunstnere, ble dette avvist.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende