Uansett hva man måtte tro, er kirkebygningene blant våre aller viktigste kulturminner. Det er noe vi vet.

NEDBRENT: Østre Porsgrunn Kirke brant ned til grunnen natt til mandag 11. april.  (Foto: PER ERIK HEKKELSTRAND, SCANPIX)

NEDBRENT: Østre Porsgrunn Kirke brant ned til grunnen natt til mandag 11. april. (Foto: PER ERIK HEKKELSTRAND, SCANPIX)

 

 

Likevel har det skjedd igjen; en verneverdig kulturskatt ble flammenes rov. Natt til mandag brant Østre Porsgrunn kirke ned til grunnen.

Rokokkokirken fra 1760 var en av landets største trekirker. Brannsikring var planlagt, men ikke iverksatt. Dermed er uerstattelige kirkeskatter, malerier og et unikt orgel også gått tapt i tillegg til selve landemerket som korskirken i Porsgrunn har representert i egnen.

Brannen i Porsgrunn er likevel noe mer enn et lokalt anliggende. Hvert kirkebygg i Norge er et monument.

Kirkene manifesterer Norges åndelige og politiske tilslutning til den europeiske kultur. Det er gjennom den kristne tros utbredelse at den nedskrevne og dermed kjente historie vokser frem. Kirkebygningene representerer materialiseringen av en sivilisasjon. Det står fast, uansett hva man kaller Vårherre, eller hvilke læresetninger man måtte bekjenne seg til.

Felles ansvar

Å ta vare på kirkebygg er derfor et felles ansvar hvor historiske og kulturelle forpliktelser må sees i en større sammenheng, uavhengig av bygningens primærfunksjon og selvfølgelige betydning for utøvelsen av trosliv.

Landet vårt har i dag rundt 1600 kirker. 220 av dem er fredet, herunder 28 stavkirker og 170 steinkirker. 760 er erklært verneverdige – de aller fleste fordi de er oppført før 1850.

KULTURMINNE: Sakshaug gamle kirke i Inderøy ble innviet av erkebiskop Øystein Erlendsson i 1184. Bygningen eies i dag av Fortidsminneforeningen.

KULTURMINNE: Sakshaug gamle kirke i Inderøy ble innviet av erkebiskop Øystein Erlendsson i 1184. Bygningen eies i dag av Fortidsminneforeningen.

«I Norge er kirkene som kulturminner kanskje viktigere enn i andre land vi lett sammenligner oss med, som for eksempel Sverige og Danmark», skriver Riksantikvaren på sine hjemmesider. Dette fordi kirken – fra reformasjonen og frem til slutten av 1700-tallet – som institusjon var nesten enerådende som bestiller av større bygge-, dekorasjons- og utsmykningsoppgaver i Norge. I fravær av eget kongehus, adelskap og aristokrati ble kirkene oppdragsgiver, arena og galleri for viktige deler av nasjonens materielle kunst- og kulturhistorie gjennom en periode på 250 år.

Etter dette – utover 1800-tallet og byggingen av den nye nasjonen – kom så den mest ekspansive kirkereisning siden middelalderen. Kirken ble, ifølge Riksantikvaren, den bygningstypen som kanskje sterkere enn noen andre markerte den nye tid og som samlet landet.

Stor symbolverdi

Alle disse kirkene har store og ulike kvaliteter, det være seg i arkitektonisk uttrykk, opphav, historie og utsmykning. Kirkebygningene utgjør i seg selv den største samling arkitektur av en og samme bygningstype over et langt tidsspenn. At så mange av dem har fått stå, forfall og ulike stridigheter til tross, sier også noe om den symbolverdi kirkene har hatt for folk i dette landet gjennom mer enn tusen år. Utover sin primære funksjon som gudshus, har kirkebyggene også representert fysiske uttrykk for felles hukommelse og stolthet.

Også derfor spiller kirkene en rolle den dag i dag; bygningene bærer i seg og synliggjør sporene av kirkens egen historie og virkelighetsforståelse. «Det er få institusjoner som i samme grad bygger på fortiden som nettopp kirken. Dette betyr en aktiv bruk av historien, og ikke en annullering av den», for igjen å sitere vår øverste vernemyndighet.

Så hvorfor tar ikke kirkens eiere dette ansvaret innover seg? Hvorfor lar de kirkebygg forfalle? Hvorfor unnlater de å installere brannsikringstiltak?

Brannsikkerhet

Fra 1970 til 1999 brant 33 kirker ned til grunnen i Norge. Østre Porsgrunn kirke er den tredje som brenner helt ned siden det. 18 av disse er påtent, eller antatt satt fyr på. I tillegg har Kirkelig Arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KA) registrert en rekke branntilløp i kirker; det mest alvorlige i Gjerpen kirke som, ifølge NTB, ble påført betydelige skader innvendig i en påsatt brann i 2003.

KA mener nedgangen i branner i senere år skyldes tydeligere fokus på brannsikkerhet i norske kirker etter oppmerksomheten rundt kirkebrannene på 1990-tallet da ni kirkebygg ble påtent og 17 brant helt ned. Mest omtalt ble brannen i Holmenkollen kapell, en av tre kirkebranner Varg Vikernes, den såkalte Greven, ble dømt for i 1994.

«Vel bevart?»

Idioter som forsøker hevde seg ved å sette fyr på kirker er det vanskelig å gardere seg mot. Men mange tragedier kunne vært forhindret, eller i hvert fall ikke fullbyrdet, om kirkebyggene hadde automatiske brannvarslingsanlegg og aller helst sprinklersystemer. Mye ville vært vunnet bare ved full oppgradering av slitne elanlegg, utdaterte sikringsskap med feildimensjonerte skrusikringer og koblingsbokser som skjøter sammen kabler med ulik spenning. Alt dette er konkrete funn, beskrevet i rapporten «Vel bevart? – en tilstandsrapport for norske kirker» utarbeidet på oppdrag fra KA.

De fleste kirkebygg eies formelt av soknet med det kirkelige fellesrådet som juridisk enhet. Kommunen er imidlertid forpliktet til å gi nødvendige midler til vedlikehold og drift – uten at det synes å bety stort.

Med mindre kulturminnevernet får sin akutt tiltrengte milliard for å berge det som berges kan, her og nå, vil kirker fortsette å brenne ned, museer forfalle og kulturarven forvitre. Etter som våre myndigheter vet alt dette, må vi anta det er en villet politikk.

 

(Denne kommentaren er også publisert i VGs papiravis, onsdag 13.april 2011)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende