Tittelen på denne festivalkommentaren er en klisjé. Gjenbruk. Nettopp derfor.

Sommerfesten på Giske

Det er opplest og vedtatt at Norge er en festivalnasjon: Ingen har flere festivaler. Ingen deltar med større iver i festivalsommeren enn nordmenn. Omtrent halvparten av oss vil i løpet av de nærmeste månedene løse billett til minst ett festivalarrangement. I tillegg kommer de som bare slenger innom.

I Norge er festivalene en del av den offisielle kulturpolitikken. Og politikk er, som vi vet, noe som driver nasjonen fremover. Underforstått: festivalene har en nyskapende rolle.
Vi er best i verden i festivalgjengeri!

Vel.

Vi må for det første skyte inn et «i forhold til folketallet», slik vi gjerne er nødt til for å opprettholde ideen om nordmenns kvantitative betydning i verdenssamfunnet.

Dernest må vi huske at festivaldeltagelse for mange impliserer medvirkning i selve avviklingen av arrangementet.

(En festivals vellykkethet beror mer på tilgangen til dugnadshender og frivillig arrangementskompetanse enn plakatnavn, innhold og geografisk publikumspotensial. Gammelt jungelord.)

For det tredje er flere billettkjøpere en del av Tordenskjolds hær; vi er gjengangere i så vel billettlukene som på festivalene.
For det fjerde, femte og sjette er ikke nyskapingselementet, (opprinnelig et premiss for offentlig støtte), mer tyngende for festival-Norge enn at resirkulering av innhold, aktører og tema mer er regelen enn unntaket.

I mange tilfeller er gjenbruk og repetisjon selve forutsetningen for å arrangere festival.

SPELET OM HEILAG OLAV: Årlig samles 20 000 personer på Stiklestad for å ta del i det mektige olsokspelet av Olav Gullvåg og Paul Okkenhaug. (Foto: GORM KALLESTAD, SCANPIX)

SPELET OM HEILAG OLAV: Årlig samles 20 000 personer på Stiklestad for å ta del i det mektige olsokspelet av Olav Gullvåg og Paul Okkenhaug. (Foto: GORM KALLESTAD, SCANPIX)

Olav den helliges død på et jorde i Verdal for tusen år siden holder liv i store deler av Midt-Norge siste uke i juli, slik den 100-årige arven etter Louis Armstrong og Jelly Roll Morton forvandler en døll kjøpstad i Romsdal til verdens viktigste jazznavle uka før.

I Den hvite by ved Skagerrak er det ekstra godt å være når Risør feirer kammermusikkfest med Mozart og Purcell, som gikk ut av tiden for henholdsvis 300 og 400 år siden. Og gjett om vi skal på Norwegian Wood 11. juni for å høre en snart 71-årig trommis synge en sang fra 1966 om å leve i en gul undervannsbåt?!

I festivalmodus blir nordmenn som barn. Vi vil ha repetisjonen. Det kjente.

Under Norwegian Wood, for å vende tilbake til dit, står historiske høydepunkt i kø: Vi nevner i geriatrisk rekkefølge: Eric Clapton, Patti Smith, Eagles og Ringo Starr. Fantastiske artister med en stor musikalsk fremtid bak seg.

Høy prostatafaktor til tross, Frognerbadet kommer til å samle tre-fire generasjoner disse dagene – nettopp fordi vi vil ha et gjenhør med historien, fortalt av de originale stemmene. Det er gjerne beveggrunnen for å gå på konsert med en populær artist ellers også, men aldri er dette vilkåret mer til stede enn når det er festival.

På jazzscenen kommer festivalsuget til uttrykk på en annen måte. Norske jazzmusikere er blant de beste i verden. Året rundt spiller de for døra på publikumsskrinne klubber. Da sitter folk hjemme med taktfoten i vinterfatle og konsumerer rødvinen foran Gullrekka på NRK. Men kjør til Kongsberg i uke 27 – og du får kanskje ståplass på festivalkonserten med han saksofonisten som trakk tretten betalende på Kongsvinger tre uker tidligere.

Ingen har flere faktiske festivaler enn Frankrike, Spania og Italia. Musikkfestivaler topper i antall, fulgt av teaterfestivalene. Dernest følger dans og film. I Frankrike mottar i overkant av 1000 festivaler støtte fra statlige eller lokale myndigheter, viser en undersøkelse fra Circle som EU initierte i 2007.

Italia er også en festivalnasjon; i likhet med grekere kan italienerne påberope seg å ha kommet på konseptet.

I Hellas ble det årlig arrangert såkalte Dionysiafestivaler for 5000 år siden. Her ble det spilt teater, musisert, drukket vin og pult. Ringer en bjelle, gjør det ikke? I Romerriket ble orgiene videreført og kalt Bakkanaler. På Romerike kalles tradisjonen Blues&Rootsfestival. Italienske festivaler mottar årlig ti millioner Euro i statlig festivalstøtte. I tillegg kommer regionale bidrag.

Interessant nok konkluderer EU-rapporten med at beveggrunnene for å arrangere festival er de samme i Europa som i Norge. Det handler om å skape gode fellesopplevelser av tilhørighet, identitet og historie i samspill med såkalt kulturisme.

Bare ett land skiller seg ut:

Sverige. Her oppgis at primærformålet med festivaler er å tjene penger.

Enten har ikke svenskene skjønt noen ting. Eller så har det skjønt alt.

 

PS!

Klisjétittelen om festivalsommeren, er et ordspill på refrenget i Olav Kringens norske oversettelse av Internasjonalen, sosialisters og kommunisters fanesang siden 1900. («Så samles vi på valen/Seiren vet vi at vi får»).

En val (plass) er før øvrig en slagmark, og slik ser det gjerne også ut på et festivalområde når festen er over.

If you can see this, then you might need a Flash Player upgrade or you need to install Flash Player if it's missing. Get Flash Player from Adobe.
html.

 

 

(Denne kommentaren er også publisert i VGs festivalmagasin)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende