Brutaliseringen av norsk åndsliv har gjort oss til en nasjon av hevngjerrige kemnere, hvor hverken Tourettes syndrom, kunstnerisk genialitet eller kreativ bokføring gir skattefritak.

nerdrum

Eller for å sitere Odd Nerdrum i e-post til Dagbladet fredag: «Er målet nå nådd for de norske myndighetene?».

Den berømte og anerkjente maleren ble dømt til to års ubetinget fengsel for å ha unndratt 10,5 millioner kroner fra beskatning. Grovt skattesvik, kalles det med lovens bokstavering. En hard dom, men innenfor de rammer staten mener er riktig for slik kriminalitet.

For Nerdrum selv og hans våpendragere er dommen i skattesaken enda en bekreftelse på Norges endeløse kamp mot kunstmaleren. Han som ikke engang får stille ut her hjemme!

Så var det vel innbilning, da, denne søndagen tidlig i juli hvor vi sto en halvtime i kø for å kjøpe billetter til Nerdrum-utstillingen på Blaafarveværket.

Historiens mest forfulgte

I egne øyne er Odd Nerdrum mer forfulgt enn Edvard Munch, det har han selv uttrykt. Like jaget av myndigheter, meningsmotstandere og rettsvesen som Italias plagede statsminister, Silvio Berlusconi. Den italienske regjeringssjefen skal være historiens mest forfulgte mann, ifølge seg selv – til forveksling langs de samme linjer som Nerdrum: Små mennesker som ikke får til noen ting selv, kanaliserer selvhatet inn i forakten for Eneren.

Forskjellen på Berlusconi og Nerdrum er imidlertid at statsministeren trenger martyrrollen for å skaffe seg politisk sympati, slik også Carl I. Hagen har vært flink til. Nerdrum, derimot, behøver slett ikke å gjøre seg til martyr. Strengt tatt ville han hatt alt å tjene på ikke å spille dette kortet mer.

Selvtillit

Odd Nerdrum er en betydelig kunstner som burde ha selvtillit nok til å stå for det han gjør uten å sutre over manglende omtale eller innkjøp. De færreste kunstnere blir innkjøpt eller omtalt. Nerdrum får i bøtte, pose, sekk og spann. Hele skattesaken baserer seg jo på en omfattende omsetting av bilder som både privatpersoner og kunstinstitusjoner verden over vil ha.

Dette martyriatet han har påberopt seg, og definitivt lykkes i å mane frem, er bare tøys. Og jo mer Nerdrum & co. maler ut denne patetiske mytologien, jo dummere blir det. Norge blir slett ikke styrt politisk, kunstpolitisk, juridisk eller strafferettslig av en gjeng fargeblinde abstraksjonister med Nerdrum-hat i stillingsinstruksen. Det er ikke slik at akademia spikrer antiteser mot Odd Nerdrum på universitetets porter, eller varsler yrkesforbud overfor studenter som måtte ha en formastelig interesse for bilder med gjenkjennelige motiver.

Professormotstand

Da Nerdrums biograf og venn, daværende rektor ved kunstakademiet Jan Åke Pettersson, ville ha ham utnevnt som professor ved akademiet, var to av de mest toneangivende mot en slik utnevnelse de figurative kunstnerne Vebjørn Sand og Dag Hol. Mange vil sikkert huske munnhuggeriet mellom Sand og Nerdrum i NRKs Ukeslutt.

Men fremfor alt var det Dag Hols engasjement på kronikkplass i Aftenposten som satte en stopper for Nerdrums professorat.

FIGURATIV: Billedkunstneren Dag Hol, som selv maler i et figurativt formspråk, var en toneangivende kritiker av Odd Nerdrums kandidatur til professorstillingen ved Kunstakademiet. (Foto: SCANPIX)

FIGURATIV: Billedkunstneren Dag Hol, som selv maler i et figurativt formspråk, var en toneangivende kritiker av Odd Nerdrums kandidatur til professorstillingen ved Kunstakademiet. (Foto: SCANPIX)

Hol argumenterte sterkt for at hans gamle lærer ikke ville tilfredsstille behovet for et generelt figurativt professorat i en figurativ klasse, da det fantes mye annen figurativ kunst som han hverken ville eller kunne undervise i. Nerdrum ville kun fortsette sin egen skole og lære studentene å male som ham selv, ifølge Dag Hol, som følgelig støttet Jan Sæthers kandidatur.

Motstanden mot Nerdrum gikk altså ikke langs en figurativ / nonfigurativ akse, slik myten vil ha det til.


Hele ideen om at den frie nasjon Norge og dets ufrie innbyggere utelukkende er til for å plage Odd Nerdrum, er – med respekt å melde – uttrykk for en smule selvopptatthet. Nå er ikke det en egenskap ukjent for store kunstnere. Ei heller fraværet av interesse for bokføring. Og når det er sagt, er historien heller ikke ukjent med fogden og futens særlige interesse for sakesløse kulturpersonligheter.

I vårt naboland fikk både Ingmar Bergman og Max von Sydow mer enn nok av kemnerens geskjeftighet, og selv Astrid Lindgren måtte medgi at hun syntes det var i overkant drøyt å betale 102 prosent i skatt. Sveriges nasjonalskald Cornelis Vreeswijk sloss med kronofogden fra 1969 til 1984, og selv om han kom til en omforent løsning med myndighetene – hvor det ble slått fast at Sverige heller ville ha en kreativ Cornelis utenfor murene enn en tyst trubadur i kasjotten – hadde han ved sin død i 1987 fortsatt 700 000 i skattegjeld.

Fra hånd til munn

Vi kan selvfølgelig gå enda lenger tilbake i tid og minnes verdens fremste komponister og billedkunstnere; en Mozart som levde fra hånd til munn og ga det som keiseren skulle ha i form av komposisjoner, eller en Caravaggio som malte og levde under beskyttelse av kardinalen i Roma og Malteserriddernes stormester. I Firenze sørget de rike adels- og handelsslektene for at byens kunstnere, fra Michelangelo og Leonardo da Vinci til Giotto og Dante, fikk skape i fred, mens andre gjorde opp for det de måtte skylde fyrsten.

Norge anno 2011 er et litt annerledes samfunn enn renessansens italienske bystater, heldigvis, selv om maleriene fra perioden til forveksling kan ligne hverandre.

I vår tid påhviler det den enkelte å bidra til storsamfunnet etter evne. Odd Nerdrum er en formuende mann som ikke burde ha vansker med det. Har han forsettlig snytt på skatten, slik dommen hevder, må selv Odd Nerdrum ta sin straff. Om det nødvendigvis er to års ubetinget fengsel, er en helt annen sak.

Uansett er det forretningsmannen Odd Nerdrum som er dømt. Ikke den fremragende kunstneren. Å tviholde på noen annen forestilling, er det rene tøv.

(Denne kommentarer en også publisert i VGs papiravis 19.08.2011)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende