Med mindre Høyre får rent flertall i Oslo, blir det ikke noe av Munch-museet Lambda i Bjørvika.

lambda

Den prisbelønte spanske arkitekten Juan Herreros vant i 2009 den internasjonale konkurransen om nytt Munch-museum i Oslo. Juryen, byrådet og Herreros Arquitectos jublet. En og annen urbanist samt Plan- og bygningsetaten klappet også i hendene. Grunneier HAV Eiendom raslet diskré med juvelene.

Fremskrittspartiet og Høyre, som utgjør byrådet i hovedstaden, satte mye politisk prestisje i å få realisert Lambda. Ikke bare i å få reist selve bygget, men også plasseringen. Ytterst på den såkalte Paulsenkaia skulle det ligge. Koste hva det koste ville.

Og det har det nå gjort.

Nådestøtet

Ved at byrådspartner Frp har trukket seg endelig fra Lambda-forliket med Høyre, begrunnet i prosjektets antatt eskalerende prislapp, har Herreros’ vinnerutkast fått det endelige nådestøtet.

Hvis Munch-museet i Bjørvika skal se dagens lys, må Høyre enten gjøre rent bord alene 12. september, eller så må Venstre grave opp Johan Ludwig Mowinckel. Ingen av delene synes sannsynlig. Følgelig er det i skrivende øyeblikk – med mindre Frp gjør en ny kuvending – et større politisk flertall mot Lambda enn det er stemmer, enn si stemning, for.

Byutvikling og offentlig arkitektur hverken kan eller bør avgjøres av håndsopprekning på torget. Vi må stole på at våre folkevalgte med støtte i fagjuryer og et kompetent byråkrati tar disse valgene for oss. Og det er mye sannhet i Lambda-forkjempernes mantra om at all stor arkitektur gjerne har vært definert som «stygg» i sin samtid, eller har vært oppført i strid med den alminnelige folkemening.

I så måte fremstår det som noe av et mysterium at Lambda skrinlegges. For hadde Lambda vært jævlig nok, unnskyld uttrykket, så hadde Oslo kommune bare bygd det – slik de pleier, hadde jeg nær sagt. Eller prosjektet hadde i det minste maktet å mønstre en sterk opinion. Engasjement og følelser – for eller mot.

Dannet aksjonisme

Fraværet av folkelig entusiasme for Lambda skyldes ikke nødvendigvis at bygget er såkalt stygt, eller estetisk utfordrende som det heter. Ikke engang i Høyre er begeistringen større enn at trofaste støttespillere annonserte aksjonen «Høyrevelgere mot Lambda» på debattplass her i VG.

Andre har skrevet leserbrev til Aftenposten og varslet at Lambda, ene og alene, er årsaken til at det nok ikke blir Høyre denne gangen.

Denne formen for dannet aksjonisme er beskrivende for mottagelsen av Lambda i så vel de smale som i de bredere samfunnslag. Alle er enige om at klodens mest kjente nordmann etter Ole Gunnar Solskjær fortjener en bedre skjebne enn dagens museum på Tøyen. Alle er enige om at denne verdensarven må løftes opp og fram og formidles på en måte som stiller kunstneren i det internasjonale perspektiv han hører hjemme.

Om Edvard Munch hører hjemme på Tøyen, i Bjørvika eller i Nasjonalgalleriet, er selvfølgelig ett spørsmål. Et annet er om Lambda er Munchs nye hjem.

Hva nå?

Svaret synes å være nei, fremført med rungende taushet av Oslos befolkning.

Kunsthistoriker Tommy Sørbø skrev nylig i Klassekampen at Lambda hverken er rart eller kontroversielt, og at det er årsaken til at folk flest ikke ser for seg hvorfor «en av verdens rareste og mest dyptloddende kunstnere skal plasseres i et av verdens vanligste og mest overfladiske bygg». I Sørbøs øyne er Lambda «en tvers gjennom vanlig glasskasse som kunne ha ligget hvor som helst og rommet hva som helst.»

Ut fra Lambdas nåværende skjebne, virker det som om Tommy Sørbøs analyse er nokså presis. Spørsmålet vi da sitter igjen med, er hva nå?

Høyre vil selvfølgelig vente til etter valget med å svare på dette. Men hvis det fortsatt skulle bli borgerlig styre i Oslo, og flertallet stadig er mot Lambda, får vi tro Høyres representanter viderefører sin entusiasme for å gi Edvard Munch et verdig nybygg. Ettersom dette argumentet har vært det viktigste i den politiske retorikken, går vi ut fra det også vil gjelde om nybygget reises på Tøyen.

Hvis det reelle engasjementet i denne saken handler om å synliggjøre og ære arven etter Edvard Munch, må vi forutsette at det nye byrådet samt Plan- og bygningsetaten makter å nyregulere og vedta Tøyen med samme nidkjærhet som man har sett i Bjørvika.

Noe annet ville i så fall være veldig avslørende.


Tips oss hvis dette innlegget er upassende