EUROSONEN (VG) Det er lett å se Hellas som en trojansk hest i EU. Det er ikke like lett å se at Giorgos Papandreu kan være en smartere hestehandler enn Merkel og Sarkozy fatter.

Skjermbilde

Den greske statsministeren spiller ufattelig høyt. Tyske og franske politikere som har investert all sin prestisje i å innrømme sletting og refinansiering av gresk gjeld, opplever at de er vitne til et brått varslet selvmord.

Også blant hans egne fremstår kravet om folkeavstemning over EUs redningspakke som en form for russisk rulett med automatvåpen og fullt magasin.

Vel er dødsdriften nedfelt i det hellenske, helt siden Hades – Zevs’ eldste bror – regjerte dette folket fra underverdenen. Men statsminister Papandreu har en plan. Om å overleve. Og han har alt å vinne.

Må forankres

Papandreu vet at forsøket på å implementere de skatteøkninger og kostnadskutt som EU forlanger, vil medføre hans politiske endelikt. Han må få innbyggerne med på at sparepakken er nødvendig, at alternativet er verre, og at grekerne selv må få sitt stolte land på fote igjen. Den trojanske hestekuren må forankres i folket.

Motstanderne er livredd for at Papandreu skal lykkes, og gjør hva de kan for å pøse enda mer vann på den negative ryktemølla; at statsministerens forlangende om folkeavstemming i landet som oppfant folkeavstemminger er det verst tenkelitge. Asiabørsene ga kritikerne umiddelbart rett, men indeksutviklingen i Europa og USA forløp til det bedre utover dagen i går.

Fortsetter den tendensen, kan det tolkes som at markedet har større tro på at grekerne vil klare seg enn grekerne selv.

«Ryker euroen, ryker Europa»

Det andre scenariet er at Papandreu får folket mot seg, kanskje taper han tillitsvotumet i det greske parlamentet allerede i morgen – da er spørsmålet: Kan EU bare sitte og se på at Hellas havarer, med de følger det vil få for eurosamarbeidet? «Ryker euroen, ryker Europa», har den tyske forbundskansler Angela Merkel sagt. Trolig er Giorgos Papandreu en så kald fisk at han har også dette med i beregningen. Sier Hellas nei, vil EU se mellom fingrene på dette og finne en annen løsning for å berge euroen.

Strengt tatt gjør han bare som sin forgjenger Costas Simitis, samt statsministrene Karamanlis og Mitsotakis fra den rivaliserende konservative fløy. De har alle i sin embetsgjerning reist seg opp på den internasjonale scene og gjort det som grekere er så gode til: å spille teater.

Det gjør de så overbevisende, hver gang, at selv om deres publikum i EU innerst inne vet at dette bare er skuespill, så ender det alltid med omfavnelse og stående applaus.

Slapp inn bakveien

Slik ble Hellas sluppet inn i den monetære union, via sceneinngangen bak. Med innøvde replikker og i en scenografi av pappmache. Det var illusjonen om et Hellas som hadde oppfylt vilkårene til eurosamarbeidet som ble applaudert inn i varmen.

I teatret er det et begrep som kalles innkikk. Det er når man sitter slik til at man ser hva som foregår i kulissene. Da brytes illusjonen, kontrakten mellom scene og publikum.

I forbindelse med den greske søknad om medlemskap i EUs økonomiske og monetære union (ØMU) i andre halvdel av 1990-tallet, manglet det ikke på innkikk.

Jeg var i Athen på denne tiden og rapporterte hjem om et regime som jukset med regnskapet for å få det til å gå opp. For at Hellas skulle kunne kvalifisere som medlem i eurosonen, måtte ikke underskuddet være større enn tre prosent av landets samlede produksjon, BNP. Den som fulgte samfunnsdebatten med et halvt øye visste at det var en umulighet. Og gadd man ikke følge med selv, var det bare å låne øre til OECD som kunne dokumentere at veksten i gresk økonomi slett ikke var slik landets statsminister eller øvrige myndigheter ville ha det til. OECD kunne punktere anslagene om sysselsettingstall, renteutvikling og utsiktene til bedring – forutsatt at man forholdt seg til virkeligheten, og ikke det pågående greske politiske teater.

Frem med tryllestaven

Like fullt klarte Hellas i 1997 og 1998 å fremskrive sin egen vekst inn i det magiske år 2001, da landet skulle bli fullverdige medlemmer av ØMU. Samtidig fikk greske myndigheter aksept for en forståelse der kostnader var kuttet og underskuddet redusert til – hokus pokus! – tre prosent.

EU hadde ikke bare innkikk i dette. EU satt i kulissene og så denne tragedien utfolde seg. En og annen kommissær hostet kanskje litt misbilligende i andre akt, og det ble utvekslet himmelfalne blikk på toalettet i pausen. Men Hellas fortsatte ufortrødent sitt taskenspill. Ikke en gang da EU-kommisjonen før jul i 2004 besluttet å innlede disiplinærsak mot Hellas for å ha levert uriktig statistikk om budsjettunderskuddet helt siden 1997, våget noen å bue.

For selv om Hellas ikke på noe vis var kvalifisert for ØMU, var det viktig å ha med landet. Det var viktig for eurosonens legitimitet som et gjennomgripende EU-prosjekt. Og det var viktig å ha med Hellas, som den lyttepost det er mot orienten, mot Tyrkia, ikke minst.

Derfor vil EU – tynnslitt tillit til tross – gjøre alt som står i sin makt for å redde Hellas. Denne gangen også.

5600 år med hestehandel gir god trening.

(Denne kommentaren er også publisert i VGs papiravis 3. november)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende