ATHEN (VG) «Jeg trenger ikke sex. Jeg blir skrudd av regjeringen hver dag» står det på demonstrantens t-skjorte.

Skjermbilde

Noen større provokasjon er ikke å se på Syntagma-plassen foran det greske parlamentet idet ettermiddagssolen farger nasjonalforsamlingen rosa.

Folk har begynt å samle seg. Det er tross alt fredag ettermiddag, og klokken pleier ikke bli så mye over fire før spetakkelet braker løs. I en eller annen form. Noe er det alltid å protestere mot.

Akkurat nå er stemningen mer avventende.

Militært materiell

Kommunistene har tillyst stor demonstrasjon, men jeg ser langt flere mikrofoner enn røde flagg. Det tydeligste tegn på at intet skjer, er at journalistene er begynt å intervjue hverandre.

På vegne av Verdens forunderlige Gang ser jeg inn i linsen tilhørende en kanal jeg aldri har hørt om, smiler til en kollega jeg aldri mer kommer til å møte, og utdyper Norges syn på Hellas og eurokrisen. Måtte min sjef eller Jonas Gahr Støre aldri finne ut av dette.

Jeg minner seerne om at EU i 2001 tok grekerne inn i eurosonen vel vitende om at landet ikke var økonomisk kvalifisert, og at Athen sågar fikk hjelp av den europeiske sentralbanken til å kamuflere sitt galopperende underskudd. Det hører også med, sier jeg, at viktigheten av å få Hellas inn i EU i 1981 medførte at greske myndigheter – under påskudd av å holde Tyrkia i sjakk – ble tvunget til å kjøpe militært materiell fra Tyskland og Frankrike for mange milliarder euro. Dette ble finansiert med lån fra Tyskland og Frankrike.

- Er det denne gjelden Tyskland og Frankrike vil ettergi?, spør min kollega.

- Nei, svarer jeg. De vil at private banker skal ta tapene, og så skal EUs krisefond dekke opp dette.

- Synes du da at Tyskland og Frankrike taler med to tunger når de kritiserer Hellas for ikke å være villig til å ta sin del av regningen, blir jeg så spurt?

- Det kan absolutt virke slik, svarer jeg.

Statministeren vakler

Balkongene på Athens Plaza, som vender mot Syntagma og parlamentsbygningen, er okkupert av TV-team. Men bortsett fra 17 ungkommunister som står og pirker i bakken med vimplene sine og nøyaktig dobbelt så mange kamera-crew, er det lite som bærer bud om dramatikken som er i ferd med å bygge seg opp like ved.

Demonstrantene har fått det som de ville. Regjeringen vakler. Statsministeren har mistet grepet. Kravene i EUs krisepakke blir vel ikke noe av. Om et par timer, når halvmånen åpenbarer seg lavt over Akropolishøyden, skal Georgios Papandreou gå på talerstolen og be om nasjonalforsamlingens tillit. Og helvete skal bryte løs.

Så hvorfor eksploderer ikke Syntagma i jubel? Hvorfor er det ingen som skråler «Seier’n er vår!».

Rent bortsett fra at det er en norsk sang, og det kolossale oppbudet av uniformert politi legger en demper på utagerende festhumør, handler det nok også om at alvoret har seget inn. Å gå i demonstrasjonstog er en risikosport; man kan få det man ber om.

Innstramminger

Hva som skjer de nærmeste dager, vet ikke en gang Georgios Papandreou eller hans utfordrer Antonis Samaras. Uansett hvem som til sist får ansvaret for å iverksette tiltakene i EUs krisepakke, vil det koste blod, svette og tårer. Det er tilbudet.

Løsningen med upolitiske teknokrater i en overgangsregjering kan gjøre det enklere å implementere noen innstramminger. Men før eller siden skal det holdes valg. Da blir det uansett sosialdemokratene i Pasok eller høyrepartiet Nytt Demokrati som må ta ansvaret for gjennomføringen.

Dette vet både Papandreou og Samaras. Derfor er skuespillet vi nå ser nok en akt i den særegne formen for politisk teater som grekerne dyrker. Den klassiske greske tragedie er den rene folkekomedie til sammenligning.

Demokrati og streik

Hellas er en viktig kulturnasjon. Uregjerlig, selvbevisst, uhyre begavet og passe arrogant, dessuten. Åpenbart personlighetsforstyrret, i henhold til psykiatrisk diagnostikk. Grekerne oppfant demokratiet og streikevåpenet. Siden har de ikke visst hvordan de skal bruke noen av delene. Folkestyret opprant i Europas eldste nasjon ved grunnleggelsen av bystatene Sparta og Athen i tiden 800- 600 år f. Kr. Mens streik som probat maktmiddel er beskrevet av Aristofanes så tidlig som 300 år f. Kr. i komedien «Lysistrata», der kvinnene går til sex-streik for å få slutt på krig.

Det greske problem i dag er ikke mangelen på demokrati, men at det er altfor mye av det. Alle forlanger innflytelse, alle forlanger å bli hørt. Papandreou tok sin egne på ordet og annonserte folkeavstemming. Da ville ikke folket ha det likevel.  Og nå vil de i hvertfall ikke ha Giorgios Papandreou, som de selv valgte for to år siden.

- Han må tvinges til å samarbeide med Samaras. Bare slik kan vi bevare euroen. Jeg er europeer, jeg vil betale med euro. Om jeg så skal betale skatt, brummer min nye venn, Dimitri. I Plaka, på tur opp til Akropolis, er jeg kommet i snakk med innehaveren av en suvenirbutikk. Siden verken fagøkonomer eller politiske eksperter er i stand til å forklare eurokrisen, eller hvordan Hellas skal komme ut av den, får jeg høre med dem dette gjelder. Butikken heter «Dimitris». Men innehaveren har laget et nytt skilt; strøket over D’en og klusset litt med bokstavene, så det nå står «Welcome to Crisis».

Jeg forlater butikken med en uformelig gipsfigur av Aristoteles’ hode under armen, til den nette sum av et gresk kommunebudsjett.

(Denne kommentaren er også publisert i VGs papirutgave 4. nov.)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende