ATHEN (VG) Forrige folkeavstemning kostet den greske kongefamilien tronen. Denne gang ble Papandreou-dynastiet detronisert.

KRISEMØTE: Avtroppende statsminister Georgios Papandreou, den greske president Karolos Papoulias og opposisjonslederen Antonis Samaras fra Nytt Demokrati ble søndag kveld enig om en plan som åpner for en ny samlingsregjering i Hellas. (Foto: SCANPIX)

KRISEMØTE: Avtroppende statsminister Georgios Papandreou, den greske president Karolos Papoulias og opposisjonslederen Antonis Samaras fra Nytt Demokrati ble søndag kveld enig om en plan som åpner for en ny samlingsregjering i Hellas. (Foto: SCANPIX)

.

Ikke bare det: Folkeavstemmingen som kun ble varslet, men aldri avholdt, medførte et regimekollaps. Hele det greske politiske system er avkledd, avslørt og kompromittert.

Idet nyheten om Papandreous definitive avgang når folk her på Syntagma-plassen foran nasjonalforsamlingen i Athen, begynner noen å synge den greske nasjonalsangen. En eldre mann går bort til dem og kjefter; han synes åpenbart demonstrasjonen er i drøyeste laget.

I et annet hjørne av parken forsøker en gruppe ungdommer å tenne på fyrverkeri. Det tar omtrent fire sekunder før sivilt politi griper inn og avlyser den delen av feiringen.

Men de aller, aller fleste fortrekker ikke en mine. Hva i all verden er det å rope hurra for? At en lovlig valgt statsminister kaster kortene fordi landets folkevalgte ikke en gang evner å samarbeide med hverandre for å redde landets økonomi?

En vits

Denne såkalte samlingsregjeringen er en vits, og alle vet det. Uansett hvordan politikerne velger å fordele poster og posisjoner mellom seg i en skinnmanøver som for så vid kler det skinndemokratiet Hellas er blitt, så er det faktiske forhold disse: Hverken det regjerende sosialistpartiet PASOK eller det høyrepopulistiske Nytt Demokrati har tyngde eller troverdighet alene til å lede landet gjennom de økonomiske brottsjøer og sosiale utfordringer som venter. Det er nøyaktig de samme folkene som bestemmer, selv om den nye statsministeren hentes inn utenfra.

Strengt tatt har begge partier så mange svin på skogen at de to sammen i et regjeringsfellesskap bare borger for den verste svinesti i gresk politisk historie.

Omfattende krise

Det betyr ingen ting at Georgios Papanderou trer til side og overlater det formelle roret til sin finansminister Evangelos Venizelos. Jusprofessoren, som i sin tid var Papandreous motkandidat til toppvervet i PASOK, beskrives som en lynende intelligent mann. Senest i parlamentsdebatten fredag viste han retoriske evner og vilje til lederskap i duellen med sin konservative motpart.

Eller om teknokraten og bankmannen Papademos blir regjeringssjef en periode.

Dette er en krise som omhandler hele det politisk Hellas, ikke bare regjeringspartiet og dets leder. Høyrepartiet Nytt Demokrati er like innsauset i korrupsjonslignende familietradisjoner og nedarvede verv som PASOK. Og når det kommer til økonomisk styring, er ND like skyldig og delaktig i den greske tragedie som sosialdemokratene.

Gjeldsbombe

ND-leder Antonis Samaras må gjerne kritisere PASOKs vanstyre, og med rette. Men det han hele tiden unnlater å nevne, er gjeldsbomben som Papandreou ikke bare overtok, men selv måtte oppdage da han i 2009 overtok etter fem års konservativt styre.

Da het statsministeren Konstantinos Karamanlis, som stammer fra det andre politiske dynastiet i Hellas. (Hans onkel var fire ganger gresk statsminister og president i to omganger). Det var oppdagelsen av den tresifrede milliardgjelden fra Karamanlis, blant annet etter OL-eventyret i 2004, som var den direkte utløsende årsaken til at Papandreou måtte gå til Det internasjonale pengefondet og be om hjelp og pusterom til å håndtere underskuddet.

Over evne

Ingen behøver være i tvil om at Hellas – og da skriver jeg bevisst Hellas og ikke grekerne – har levd over evne. Staten har brukt penger den ikke har, og unnlatt å inndrive fordringer den skulle hatt. Den greske stat bruker 70 prosent av sine inntekter til lønnsmidler. Det sier noe om hvor mange som er ansatt i det offentlige.

Men det er slik vekslende politikere og regimer har sørget for seg selv. Heller enn å ta strukturelle oppgjør og upopulære avgjørelser, har greske politikere lovt ut statlige jobber og offentlig sysselsetting for selv å bli gjenvalgt. De har senket pensjonsalderen og lagt på ytelsene.

De har heller opprettet unødvendige stillinger og funksjoner enn å se på hva landet og befolkningen faktisk trenger. Man behøver slett ikke være sunnmøring for å ha aversjoner mot å betale skatt. Grekerne har det hele tiden.

En nedarvet motstand fra da landet var okkupert av tyrkerne, og kristne grekere måtte betale dobbelt så mye til sultanen som de islamske okkupantene, blir det sagt. I motsetning til skatteytere fra Volda og Ålesund, får greske skattebetalere indirekte medhold fra staten i at det er greit å snyte.

De møter stor forståelse fra de folkevalgte i skattespørsmålet. I fjor ble det bruduljer da avsløringene om parlamentarikernes egen skattemoral kom for dagen. Det viste seg at ingen betalte så lite skatt som dem, og knapt noen hadde lagt seg mer i selene for å unnslippe kemnerens krav enn nettopp nasjonens folkevalgte.

Eget ansvar

Selvfølgelig har den greske befolkningen et ansvar for dette. Det er et ansvar de gradvis har fått merke mer og mer, etter hvert som skatter og priser har økt på kort tid. Grekerne er ikke dummere enn at de skjønner de må gjennom en hestekur nå.

De som ikke skjønner, er den politiske eliten i landet. De som bruker også eurokrisen og landets veritable problemer til utelukkende å mele sin egen kake. Tro ikke et øyeblikk at pampene i hverken det sosialdemokratiske eller det konservative partiet har noen som helst planer om å oppgi egne privilegier for gjøre det enklere for egne velgere.

Ikke en gang symbolske innrømmelser vil bli gitt. Det viste skuespillet nå i helgen, da partilederne knapt ville snakke med hverandre. Som snurte småunger som sloss om leker i sandkassen satt de i hver sin krok og nektet å føye seg før de andre hadde føyet seg først.

Uverdig

Dette er det uverdige som eurokrisen og presset på Hellas har avslørt. Det handler ikke om late grekere, korrupte grekere, eller greker som ikke betaler skatt. At politikere i andre land har tillatt seg å ty til nasjonale stereotypier og nedlatende retorikk, sier også litt om laugsmentaliteten politikere mellom. De er livredde for å bli kikket i kortene og miste privilegier.

Konkursen som alle har snakket om, er ikke en finansiell konkurs. Det er en politisk konkurs.
I så måte er Hellas definitivt et konkursbo.

(VG NETT – 23:56 06.11.2011)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende