TAORMINA, Sicilia (VG) Silvio Berlusconi så skriften på veggen, men han skjønte ikke hva det sto om.

Skjermbilde

Italias statsminister kunne gitt seg selv en verdig avgang. Eller i hver t fall så verdig som det lar seg gjør når man er Silvio Berlusconi . En fratreden i frivillighet som ville gitt markedet og EU tilstrekkelig tro på at den italienske jobben lar seg gjøre.

I stedet valgte han å klamre seg til makten som en formørket romersk keiser, en som har vunnet slaget men på dødsleiet ikke innser at krigen er tapt. Berlusconi vant avstemmingen i den italienske nasjonalforsamlingen i går, men fikk åtte stemmer for lite til å opprettholde flertallet. Av de 630 delegatene i underhuset, gikk 308 inn for statsministerens forslag om å godkjenne statsregnskapet for i for. En stemte blankt, 321 avsto fra å stemme.

I realiteten var dette en votering for eller mot Berlusconi. Opposisjonen – nå også inklusive 11 representanter fra regjeringspartiene – oppnådde med dette å få godkjent fjorårsregnskapet, samtidig som at man med fikk demonstrert at Berlusconi er et steg nærmere Den tarpeiske klippe enn Kapitol, for å holde oss til romersk terminologi. Eller på godt norsk: Game over!

Akkurat denne utgangen hadde ingen sett for seg. Regimekritiske italienske aviser spådde i går at Berlusconi ville vinne, eller tape, med en stemme. Klakørpressen siterte vekselvis Bibelen og de romerske kronikører,  og serverte Judas-lignelser og Brutus-karakteristikker om de forrædere som hadde tenkt å falle keiser Kristus-Silvio i ryggen.

Sikre seg selv

Aller minst så han det selv. Karakteristisk nok tilbrakte 75-åringen den største krisehelgen i Italias moderne tid sammen med sine barn og sin gamle venn og forretningspartner, Fedele Confaloniere. Det kunne ved første øyekast se ut som en mann som bryr seg om sine nærmeste. Men når man vet at denne gruppen utgjør ledelsen i Berlusconis familieimperium Fininvest og Mediaset, som han selv kontrollerer, kunne det også se ut som noe annet: Nasjonen står på randen av økonomisk sammenbrudd, og statsministeren er mest opptatt med å sikre egne finanser.

I et land hvor begrepet «menn av ære» i praksis betyr det motsatte, er Berlusconis sorti ærerik; han forsøker seg på politisk utpressing til det siste.  Han går ikke av før han må. Demokratiske spilleregler, i likhet med skatteregler, kan andre følge. Han må tyne ut tiden mest mulig, fordi når det er over, er det over. Da har han ikke lenger samme mulighet til å holde politi og forhørsdommere på den armlengdes avstand han har vært vant til gjennom sine tre år som italiensk regjeringssjef.

Både som forretningsmann, politiker og privatperson, åpenbart, har Berlusconi vært vant til å få det som han vil. Et nei er et ja, hvis han sier det er slik. Beskyldninger om at han driver Italia som sitt personlige firma, har han avfeid med å vise til nettopp sin egen forretningsdrift. Som går strålende. «Det som er bra for Berlusconi, er bra for Italia», har han nærmest gjort til et slagord for sitt politiske virke.

At han samtidig har dratt med seg en håndfull anklager om korrupsjon, mafiasamarbeid og påstander om utilbørlig seksuell adferd, herunder sex-kjøp av mindreårige prostituerte, spiller mindre rolle. Hei, dette er Italia, liksom! Dessuten: Har noen klart å få ham dømt for noe som helst?

OK, så er han blitt litt dømt, da. Men ingen dom er kjent rettskraftig, for tilfeldigvis har lovmakeren Silvio Berlusconi initiert bestemmelser med tilbakevirkende kraft – som har frikjent ham i neste instans.

På Fyrstens nåde

Slik går no’ dagan når man er regjeringsjef i Italia, og ens parlamentariske flertall består av en rekke delegater som vet godt at de utelukkende sitter der på Fyrstens nåde. Mange av dem ville aldri vært i stand til å oppnå en selvstendig politisk karriere, hadde ikke Berlusconi skjønt potensialet i en parlamentsgruppe fetet opp på privilegier som hver især er livredd for å miste. I så måte illustrerer han og hans parti det komiske paradoks som før eller siden rammer alle populistiske bevegelser: De fører kampanjer mot den etablerte konsensus og går til valg på politikerforakt og misnøye mot sentralmakten. Men idet øyeblikk de selv er inne i varmen, er det kort vei til maktmisbruk og forsvar for egne særordninger og fordeler. Man behøver ikke en gang se helt til Italia for å få øye på den slags.

Hvis Berlusconi et øyeblikk hadde tenkt på landets interesser først, kunne han gjort som han ble rådet til så sent som i september: Si at du ikke ønsker å søke noen form for renominasjon, skriv ut nyvalg om seks måneder, og bruk tiden som er igjen til å få orden på økonomien!

Dermed ville ikke opposisjonen hatt behov for å bruke mer krefter på å kritisere personen Berlusconi, men søke sammen med regjeringen for å finne løsninger på de finansielle og strukturelle problemer som rir nasjonen. Med dette ville også EU og markedet trekke et lettelsens sukk og gi Italia den tid man trengte for å komme seg ovenpå igjen.

Nå høres istedet et siste sukk.

Det kan være Berlusconis. Men det kan også komme fra eursosonen.

(Denne kommentaren er også publisert i VGs papiravis 9. november)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende