TAORMINA, Sicilia (VG) Det går mot finale i Eurosong 2011. Spørsmålet er ikke lenger hvem som vinner, men hvilke land som blir stemt ut.

Skjermbilde

Eurosonen som vi kjenner den synger på siste verset. Det er sluttspill neste fredag etter at EUs økonomikommissær Olli Rehn ga euroen ti dager. I den terminale fase passerer livet revy.

Denne høsten har vi lært mye om europeisk kultur. Slik bedrestiltes barn fra 1660 til begynnelsen av 1900-tallet ble sendt på dannelsesreise – den såkalte Grand Tour – for å stifte nærkontakt med egen kulturarv, har vi de siste uker fått fjernsynsteater fra virkeligheten – live inn i vår egen stue

Vi har vært innom gresk drama (tragedie), dels overspilt som farse; hovedrolleinnehaver Giorgos Papandreou mistet all troverdighet og ble byttet ut allerede før teppefall. Vi har sett politisk teater med Storbritannia i den foretrukne funksjon som regissør, for å instruere andre uten å være med selv. Og ikke minst har operanasjonen Italia bidratt med en umusikalsk versjon av «Agrippina», hvor rollen som keiser Nero er blitt tolket i overkant lenge av en og samme mann.

Monti pyton

Dobbelt uheldig har det vært å bruke en 75-årig smørtenor i en rolle som historisk er blitt fylt av en kastratsanger. Og når virkeligheten innhenter kunsten i avslutningsscenen – hvor Nero faller politisk død om, men likevel nekter å forlate scenen – skjønner man at produsenten, jeg mener presidenten, Napolitano, grep inn. Det er en skjebnens ironi at han som har fått den pyton jobben med å rydde opp etter Berlusconi, heter Monti.

Videre har vi hørt at tyskerne er glade i sine marsjer. Aldri er de gladere enn når også andre marsjerer i deres takt. Men forbundskansler Merkels oppspill til taktskifte i eurosonen har skapt bare måtelig begeistring. Ikke en gang hjemmepublikum applauderer .

The Full Monti?

Nest akt: The Full Monti eller Mannen fra La Stampa? Rollebyttet i Italia, hvor EU-teknokraten og den anerkjente økonomen Mario Monti har entret hovedscenen, kan bli den viktigste besetningsendringen i det pågående eurodramaet.

Den lange, asketiske mannen – som på bildene sammen med Angela Merkel virker enda lengre enn han sikkert er – fremstår som en oppriktig kar. Hans faglige ballast og sindige karakter synes å være ideell for Italia nå.

Samtidig er det ikke bare den ytre gestalt som gir assosiasjoner til den litterære kanons første europeiske roman, «Don Quijote». Hele hans oppdrag står skrevet inn i Mannen fra La Manchas adelsmerke – «ridderen av den bedrøvelige skikkelse». Angela Merkel er hans Sancho Panza, den snusfornuftige væpneren.

Det er en kamp mot vindmøller.

Krisepsykiatri

Så langt har EUs finansielle tiltak for å styrke eurosonen via nødlån, garantier, støtteoppkjøp og ren gjeldssanering ikke imponert markedet. Rentene på statsobligasjoner (gjeld) har bare fortsatt å stige for de utsatte landene i Sør-Europa. Rentegapet mellom Frankrike og Tyskland er også såpass økende at selv en kortsiktig fremskriving indikerer at heller ikke Sarkozy kan påregne å unnslippe skifteretten. Slik er nervøsiteten i dette markedet nå. På samme måte som Don Quijote ble revet ut av innbilningen av en konfrontasjonsteknikk som Cervantes foreskrev nesten 400 før diagnosen fikk et navn, er det ikke nødvendigvis mer penger markedet er ute etter. Det etterspør trygghet og forutsigbarhet. Rammer. EUs sentralbank trenger ikke en banksjef, men en sjefpsykolog.

Ond sirkel

Eurosonens problem er ikke gjeld. Eurokrisen handler om manglende vekst.

Alle land kan håndtere statsgjeld så lenge økonomien vokser mer enn utgiftene. Når det motsatte skjer, blir ikke bare næringslivet forsiktige med å bruke penger, men også privathusholdningene. Usikkerheten sprer seg videre til låneinstitusjonene og kredittgiverne som ikke våger å finansiere investeringer eller drift.

Når Brussel i tillegg beordrer land til å kutte i offentlige budsjetter for å få orden i bøkene, og dette avvikler arbeidsplasser, blir dette i sum resesjon i hele eurosonen. Som gjør gjeldshåndteringen enda vanskeligere.

Nasjonale statsobligasjoner – som er gjeldsbrev regjeringer kan utstede i milliarder når de vil låne penger – funker ikke i eurosonen lenger. I et vanlig marked kan disse omsettes som aksjer. Investorer kan velge å selge unna, la oss si italienske obligasjoner; da går prisen ned, og renten som Italia må betale for å låne penger, stiger. Vanligvis er det ikke et uhåndterlig problem om en investor kvitter seg med obligasjoner i frykt for at landet ikke skal klare å håndtere sin statsgjeld. For vanligvis er et land herre over sin egen valuta, og det kan be sentralbanken trykke akkurat så mye penger som må til for å betale denne gjelden. Det går ikke i dagens eurosone.

Eurobonds

Angela Merkel vil ha en finanspolitisk union, en budsjettunion, for styrke den økonomiske stabiliteten i eurosonen. Det må uansett komme, men vil alene ikke være nok for å stoppe den eskalerende renteutviklingen på obligasjonsmarkedet.

«Alle» vet at det mest effektive ville være å innføre euroobligasjoner – hvor altså hele eurosonen garanterte kollektivt for det enkelte lands gjeld. En maktdemonstrasjon overfor markedet, kall det en økonomisk NATO-pakt, som ville avskrekke og trygge.

Like åpenbart er det at Den europeiske sentralbanken må trykke mer penger i form av støtteoppkjøp av utsatte statsobligasjoner for å hindre at lånekostnadene løper løpsk.

Men slike stabiliseringstiltak vil ikke Merkel vite av, fordi hennes etiske kodeks tilsier at det vil være å belønne land som åpenlyst har misligholdt sin nasjonaløkonomi.

Det er bare det at eurokrisen for lengst er forbi tysk arbeidsmoral. Landsmann Bertolt Brecht konstaterte allerede i Tolvskillingsoperaen at «først kommer mat. Så moral.»

(Denne kommentaren er også publisert i VGs papiravis 3. desember)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende