Opprinnelig publisert i VGs papiravis 26.12.2011

ROMA (VG) Etter det søte liv, kommer de sure oppstøt. For Italia ble jubileumsåret 2011 en sammenhengende halsbrann.

Dolce vita

.

Filmskaperen Federico Fellini satte for 50 år siden ord og bilde på en ny æra:

La Dolce Vita – «Det søte liv» – var ikke bare tittelen på en film. Det ble like mye et begrep som den italienske etterkrigsgenerasjonen kunne smykke seg med inn i de økonomiske oppgangstider.

I en tilstand hvor 60-tallets hedonisme slo en kile inn i Den katolske kirkes moralske grep, ble det manet frem en stemning av sorgløshet, utlagt som italiensk lynne. En misforståelse italienerne selv bidro til. Forståelig nok. Hvem kunne vel ikke ønske seg La Dolce Vita som overskrift for egen eksistens?

Gått surt

Ved utgangen av 2011, året da Italia skulle feire sine første 150 år som forent nasjon, har Det søte liv gått surt. Landet er satt under administrasjon av EU. Arbeidsledigheten i november var på 8,5 prosent. Men antallet italienere i arbeidsfør alder som hverken er i jobb eller som oppgir at de søker arbeid, er på vei mot 16 millioner. Av 60 millioner innbyggere.

Piazza Navona 1

Foto: YNGVE KVISTAD

Forleden gikk jeg innom det tradisjonsrike julemarkedet på Piazza Navona i Roma. Også i år et livlig skue. Uteserveringen likeså. Men de oversminkede gjestene hadde platinableket hår og deres nirøykende menn var synlig fulle. Definitivt ikke italienere. Jeg satt med dagens aviser, og leste at julehandelen hadde gått bedre enn fryktet. Et rubelår, dette. Italienerne hadde brukt 20 prosent mindre penger på jul i år, sto det. 30 prosent flere valgte ikke å reise noe sted denne julen.

Livsløgn

For 130 år siden satt Henrik Ibsen her i Roma og skrev om livsløgn. Hvis man tok denne fra et gjennomsnittsmenneske, tok man livslykken fra det med det samme, hevdet han i «Vildanden». Stykket gjorde han ferdig i Colle Isarco – Gossensaß i Syd-Tirol. Provinsen som på kartet ligger i Italia, men hvor kultur, næringsliv og selv administrasjonsspråket er tysk. Den italienske livsløgn er kompleks. Men en er forestillingen om La Dolce Vita, og det søte livs kompatibilitet med en protestantisk velferdsstat.

Det er en misforståelse at Italias hovedproblem er statsgjeld. Hovedproblemet er svak vekst. Har man vekst – positive inntekter – kan man betjene gjeld. Den italienske statsgjelden som «alle» plutselig har oppdaget, er ikke høyere i 2011 enn i 1996. Den var høyere i 1998 da venstresidens statsminister Romano Prodi hadde slanket, kuttet og privatisert nok til at eurosonens tredje største økonomi kunne ble fullverdig medlem av valutaunionen i 1999.

Berlusconismen

Det var først da markedet mistet troen på at den liberalistiske berlusconismen var riktig verktøy for å få hjulene i gang igjen, at rentene på statsobligasjoner gikk til værs. Den økonomiske krisen er imidlertid større enn Silvio Berlusconi. Den indirekte avsatte statsministeren, som igjen har begynt å sitere fascistlederen Mussolini om Italias uregjerlighet, er mer et symptom enn årsak til problemene. De er strukturelle.

Piazza navona 2

Foto: YNGVE KVISTAD

Lavere skatter, en mindre plagsom kemner og amnesti for storsnytere, genererer velgere. Men det er dårlig butikk for storsamfunnet. I en mentalitet hvor det å betale skatt, dessuten blir sett på som en ufordragelig inngripen i familieøkonomien, er det heller ingen spesielt god idé for et samfunn som også vil være velferdsstat.

Man trenger ikke være kommunist for å se en sammenheng mellom statens inntekter og dens utgifter når sosiale goder og infrastruktur skal finansieres.

Fattigfolk i Ferrari

Ikke noe annet europeisk land har strengere regler for kvitteringer enn Italia. På Sicilia er det endog straffbart ikke å ta med seg kvitteringen når denne blir lagt på disken. Skattenivået er det fjerde drøyeste i Europa. Men regelverket blir ikke fulgt opp.
Skattetrykket faller på dem som blir trukket direkte over lønnsslippen. De italienske statsfinanser bæres av lærere, politifolk, byråkrater og ansatte i industrien. Resten betaler ikke mer skatt enn det som skal til for ikke å få ettersyn. Det er ikke store beløpet.

Mer enn halvparten av Italias skatteytere oppgir en årsinntekt på under 100 000 kr. Det rimer dårlig med forekomsten av røde Ferrarier og håndsydde sko. På papiret har en lærer bedre økonomi enn en gullsmed, industriarbeideren er en krøsus sammenlignet med fabrikkens eier. Ingen er dårligere stelt enn Italias advokater, som klokker inn under FNs fattigdomsgrense. Talende nok bygde landets forrige finansminister sin egen karriere – og rikdom – på å plassere formuene til Italias rikeste i utenlandske skatteparadiser.

Parallelle økonomier

Den ideale fordring, for å holde oss i det Ibsenske, ville vært om Italia tok alle fordringer på samme alvor. Især de utstående. Samtidig er det da en fare for at Italias økonomi ville bryte sammen. Si at man fikk inndrevet de 100 millioner euro som italienske skatteytere årlig snyter staten for. Og si at man lykkes å få grep om de 140 milliarder euro som mafiaen kontrollerer.

Men hva med den tredje økonomien? Den uoffisielle bytteøkonomien som holder både landsbygdene og landbruket i gang. Hva ville skje om denne over natten ble hvit, med de retter og plikter det ville medført for så vel storsamfunnet som den enkelte? Ikke engang Italias allerede overdimensjonerte byråkrati ville hatt systemer til å håndtere det.

Likevel må noe gjøres. Nøyaktig hva som kommer til å bli gjort, vet vi.

Det ble foreskrevet av Tomasi di Lampedusa, prins av Sicilia og forfatter av Il Gattopardo (Leoparden) nettopp i den store romanen om samlingen av Italia:

«Alt skal forandres, så alt kan forbli slik det alltid har vært.»

Tips oss hvis dette innlegget er upassende