Opprinnelig publisert i VGs papiravis 27.12.2011

TAORMINA (VG) Vår sicilianske jul er på ingen måte den første vi har feiret utenfor den norske lutefiskerigrensen, men aldri har vi stått juletradisjonene nærmere.

JULEBÅL: Piazza Duomo, Taormina, julaftne 2011

JULEBÅL: Piazza Duomo, Taormina, julaften 2011

Vi har selvfølgelig tatt med oss de tydeligste hjemmefra, og koblet til en – jeg holdt på å si intravenøs – julefeiring som overgår det meste vi ellers har opplevd i utlendighet på denne tiden av året, har det vært intense dager.

Julefred å få blir det imidlertid ikke før den strenge, men rettferdige heksen La Befana dukker opp på Helligetrekongersfesten, vår egen trettendedag, og avslutter feiringen med en mat- og gaveorgie til forveksling lik julekvelden.

Forskjellen mellom norsk og siciliansk virkelighet, er at her er det et helt år til neste gang. Selv om tiden imellom naturligvis byr på kirkelige og verdslige festdager som feires sanselig og overdådig nok, er det aldri noen som tviler på hva som er helg eller hverdag.

La Befana, som har sitt opphav i førkristne sagn og agrartradisjoner, oppsøker barna natt til 6. januar og fyller strømpene deres. De snille får karameller og sjokolade, de som har vært slemme får kull. I dag får alle barn et kullstykke – det er blitt en egen godteritype. Fortsatt holder mange på tradisjonen med å gi barna de fleste julegavene da.

Det er likevel julaften som er julens største fest. Tradisjonen tro samlet sicilianerne seg til stor familiemiddag og et gaveritual hvor barnas presang til foreldrene er å lese opp høystemte kjærlighetserklæringer til opphavet og erkjenne noen forpliktelser i så måte. Til gjengjeld vanker det en dukke eller en lekebil. Vi måtte betingelsesløst avstå en togbane.

MIDNATTSMESSE: Julaften i Taormina 2011

MIDNATTSMESSE: Julaften i Taormina 2011

Ved midnatt ble det tent varder i fjellandsbyene og gedigne bål på piazza’en foran de største kirkene. Her kommer folk sammen etter midnattsmessen. Symbolikken er bålene skal avgi varme til det nyfødte barnet som vi har hørt om, og sett, under messen. Den går de færreste glipp av.

Midnattsmessen er et ritual for seg; en salig blanding av julekrybbe, siciliansk folklore, katolsk høykirkelighet, julekonsert og Heide-Steensk «påtrengjande teater».

Det er nærliggende å tenke at en norsk statskirke som våget å gjøre noe tilsvarende også ville erfare en engasjert menighet som sto like pakket som i vår lokale domkirke.
Eller kanskje ikke. Jeg kom plutselig på at da måtte kirkene fylles av nordmenn, og de har mer enn nok med å fylle seg selv på denne tiden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende