ATHEN (VG) Det er ikke bare historiens groveste tyveri, men også et grovt tyveri av historien: Marmorfrisene og skulpturene som den skotske lord Elgin plukket med seg fra Akropolis for å dekorere sin private bolig.

Skjermbilde

.

Nå må de få komme hjem!

Et nytt bygg er reist ved foten av Akropolis for å huse de originale utsmykningene. Men et hundretalls gjenstander mangler.

120 tonn med gresk antikk marmor befinner seg på British Museum i London. Der har det stått siden 1816. Da kjøpte den britiske stat tjuvgodset fra konkursboet til den fallerte Thomas Bruce, syvende jarl av Elgin, Kronens ambassadør til Konstantinopel.

ET ROM MED UTSIKT: Fra det nye nasjonalmuseet ser du rett opp på Akropolis.

ET ROM MED UTSIKT: Fra det nye nasjonalmuseet ser du rett opp på Akropolis.

Verken det ene eller det andre imperium finnes lenger. England får plass på De britiske øyer og Det osmanske rike har kokt ned til Tyrkia. Også i eurosonen er klokken fem på tolv.

Verdens eldste valuta, drakmer, finnes bare i litteraturen, i sangene, og som myntsett til femten euro i suvenirbutikkene i Plaka, der hvor turistene ennå ferdes, spiser vassen moussaka og kjøper selvlysende kopier av bysantinske ikoner for å sette på peishylla til jul.

Demokratiets unnfangelse

På Dionissiou Areopagitou, veien som leder frem til Akropolis, har alltid gjort det, står gateselgerne, gjøglerne, tiggerne, like bestandige som Parthenon selv. Langs den samme leden som Sokrates og hans skrekkelige hustru Xantippe ruslet søndagstur, eller kanskje ikke, for 2500 år siden, trasker besøkende fra hele verden side om side med athenerne selv, opp og ned til verdens mest berømte høyde. Det ikoniske tempelbygget symboliserer demokratiets unnfangelse, tankens kraft, filosofiens fødsel og menneskets ukuelige trang til å skape.

Men Akropolishøyden bevitner også sivilisasjoners fall og vår begredelige evne til å ødelegge det generasjoner før oss har resonnert og bygd opp.

De klassiske konstruksjonene, slik de fortsatt står, og erkjennelsen av hvilken kunnskap, mot og hvilke enorme menneskelige ressurser som fantes i det femte århundre f. Kr. for å reise og utsmykke Akropolis-anlegget, burde utløse ydmykhet blant oss som tråkker rundt her i dag.

Mørk sky

Slik er det ikke. Fortsatt henger en mørk sky av hybris og arroganse, grensende til kulturelt hovmod, over Akropolis. Ikke ulikt norske myndigheters forståelse for Nasjonalgalleriet. Fortsatt vender Storbritannia det døve øret til når Hellas gjentar sin appell om å få tilbake de kulturskatter imperiets sendemann røvet med seg tidlig på 1800-tallet.

Ikke en gang etter den nye Holocaust-loven (2009), et lovverk britene selv har initiert for å få tilbakeført til rettmessig eier de kunstobjekter som havnet på avveie under nazi-okkupasjonen av Europa, har Downing Street endret mening. Nåværende statsminister David Cameron er den siste i rekken av regjeringssjefer som siden Harold Macmillans nei i 1961 rituelt har avslått alle formelle henvendelser fra Hellas om å bringe de historiske utsmykningene hjem.

Britene holder fast ved de samme teser som i 200 år har rettferdiggjort anneksjonen av den greske kulturarven:

* Kunstverkene er lovlig ervervet fra de myndigheter som i 1801 regjerte Hellas.

* Dette ble gjort for å redde en kulturskatt som grekerne ikke var i stand til å ta vare på da, og heller ikke siden.

* Hellas har ikke Storbritannias evne, kunnskap, fasiliteter eller økonomi til å ivareta Elgin-marmoren.

I november 2011 har britenes argumentasjon samme gyldighet som greske drakmer.

Å hevde at Lord Elgins overfallsvoldtekt av Akropolis var en kjærlighetserklæring, ryster ikke bare grekerne, men også et flertall av den britiske befolkningen. De er lei av å skjemmes når de besøker Athen, og har i gjentatte undersøkelser sagt at kulturskattene må returneres.

Bestakk tyrkerne

ORIGINALEN: Alt dette sto opprinnelig på Akropolis, men ble hugget ned av lord Elgin og hans menn i 1801 og fraktet til Storbritannia. Opprinnelig hadde han tenkt å dekorer sitt private hjem i Skottland med den greske kulturarven, men så gikk han konkurs, og måtte selge kunstskattene til den britiske stat. Slik havnet den såkalte Elgin-marmoren på British Museum. (Foto: ODD BIRGER GRØNLI)

ORIGINALEN: Alt dette sto opprinnelig på Akropolis, men ble hugget ned av lord Elgin og hans menn i 1801 og fraktet til Storbritannia. Opprinnelig hadde han tenkt å dekorere sitt private hjem i Skottland med den greske kulturarven, men så gikk han konkurs, og måtte selge kunstskattene til den britiske stat. Slik havnet den såkalte Elgin-marmoren på British Museum. (Foto: ODD BIRGER GRØNLI)


Marmorfrisene ble tatt etter en påstått avtale med den tyrkiske okkupasjonsmakten (som neppe mislikte at grekernes påminnelser om egen storhetstid ble fjernet). Kildekritiske transkripsjoner bestrider imidlertid den angivelige kjøpekontrakten fra 1801.

Den eneste form for handel som synes å ha funnet sted, er lord Elgins bestikkelser av tyrkiske tjenestemenn og offiserer for å se vekk mens hans folk hakket løs på Parthenon.

Nyere historikere, herunder lordens biograf, William St. Clair, har sågar avslørt at British Museum ødela flere av gjenstandene under rensing på 1930-tallet, og hvordan museet og byråkrater konspirerte for å skjule skandalen.

Kronargumentet om at grekernes kulturarv er best beskyttet hvis den forblir i London er dermed også skutt ned.

Legg så til at Hellas nå har bygd et flunkende nytt nasjonalmuseum hvor hele toppetasjen er spesialkonstruert for å vise frisene og skulpturene i flukt med Akropolis på tempelhøyden rett utenfor vinduene.  I dag er kroppen til gudinnen Iris i London, hennes hode er i Athen. Poseidons overkropp er i London, bakenden i Athen.

75 meter mangler

Nylig var Italias president Napolitano på besøk; han hadde med seg foten til Artemis – en sentral gjenstand fra Salinas-museet i Palermo – for å gjenforene den med frisen. Det ble fulgt opp av Vatikanet og et museum i Heidelberg som også har hatt deler av utsmykningen av Parthenon i sine samlinger. Men fortsatt mangler 75 meter av hovedfrisen.

Alt ligger til rette for at Storbritannia gjør opp gammel urett og bringer kunsten hjem. Det ville være en symbolladet gest overfor Hellas, som nettopp i disse dager må gjenfinne seg selv og starte på ny.

(Denne kommentaren er også publisert i VGs papiravis 14. november)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende