Debatten om Munch-arven er over i en ny fase: Hva skjer etter bisettelsen av Lambda?

Foreløpig er det få som våger å si det høyt, men selv blant dem som er programforpliktet til å forsvare Juan Herreros’ vinnerutkast til nytt Munch-museum i Bjørvika, er det lettelse å spore.

Som når et vondt og langt sykeleie uten lykkelig utgang er til ende. Strengt tatt ligger Lambda fortsatt på sotteseng, tilkoblet respirator. De aller nærmeste avventer at byrådsleder Stian Berger Røsland skal ta den formelle beslutningen om å slå av bryteren. Lambda er hjernedød. Sjelen forlot organismen lenge før riksantikvar Jørn Holme begynte å snakke om siktlinjer. Pårørende, skyldfolk og andre skyldnere er rede.

Lojale mot vedtaket

Lambda-slaget har ingen vinnere. Saken har skapt mye ondt blod, selv i de beste familier. Især i Høyre, hvor mange av de mest toneangivende kritikerne holder politisk hus.

Samtidig er det Høyres dyktige byråder, med den karismatiske Stian Berger Røsland i spissen, som har frontet Lambda-prosjektet. Riktig nok en sak han fikk i fanget av sin forgjenger, Erling Lae, enten han ville eller ikke. Men lojale mot vedtaket, det har de vært. Selv når partinestor, tidligere statsminister og fylkesmann i Oslo, Kåre Willoch, har gitt Unge Høyre i Rådhuset et vennligsinnet råd om at et vedtak kun gjelder til et nytt er fattet. Også Willochs kulturminister fra glansdagene, Lars Roar Langslet – som vel kan kalles meget, men populist er ikke det første som renner en i hu – har forsøkt å få sine partifeller til å ta et annet valg for Munch enn Lambda.

Energisluk

Mens Venstre gikk markant frem i resten av landet, mistet partiet dyrebare stemmer i hovedstaden, en effekt som absolutt kan ha noe med nestleder og Oslo-politiker Ola Elvestuens veldige entusiasme for Lambda. Valgdagen overhørte jeg en tidligere listekandidat for Venstre beskrive teknikken ved å holde seg for nesen og stemme Ap, med Elvestuens Lambda-engasjement som begrunnelse.

Prosjektet er fra flere hold blitt stemplet som en miljøversting på grunn av byggets bruk av store glassflater. En konstruksjon som fordrer energikrevende temperatur- og fuktighetsregulerende klimatiltak. Selv urbant anlagte venstrevelgere synes det er i overkant drøyt å komplettere fortetningen i Bjørvika med et klossete energisluk.

Ingen politisk seier

I Frp, hvor man for så vidt har tradisjoner for å ta en spansk en, har Juan Herreros heller ikke skapt annet enn trøbbel.

Galt ble det å binde seg til masten med Høyre i byråd og dermed garantere for en par-tre milliarder til et nytt kulturbygg. Verre ble det å skjære seg løs, men likevel være litt for Lambda i samtidig som man var veldig imot. Det var et spill velgerne ikke syntes noe om.

Men heller ikke Ap fikk noen målbar uttelling for sin Lambda-skepsis. Også der i gården har en tidligere kulturminister, Ellen Horn – for øvrig medlem i juryen som i sin tid valgte utkastet – talt sitt Osloparti midt imot. Hun er ikke alene.

Min uvitenskapelige teori, utelukkende målt ut fra egne samtaler og innkommet e-post, er at flere Ap-velgere enn Høyrefolk synes å ha sans for Lambda. Kanskje er det et bygg som i sin håndfaste glass- og betongbrutalisme appellerer mer til kraftsosialistisk estetikk enn verdikonservativ skjønnånd?

Klønete

Uansett er det for lettvint å si at det er striden om det visuelle uttrykket som ble Lambdas endelikt. Debattredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende avla meg en visitt i egen avis i helgen, hvor kommentariatet ved undertegnede og kultureliten tilskrives ansvaret for Lambdas død. Formodentlig er Oslo Frps leder, Christian Tybring-Gjedde, like overrasket som meg over analysen.

Problemet med Lambda er ikke at noen synes det er stygt eller uegnet, selv om enkelte også mener det. Problemet er at prosjektet fra første dag har vært håndtert så klønete, at fraværet av så vel politisk som folkelig forankring, har gjort det umulig å realisere.

Å likevel bygge Lambda, fordi det er det alternativet som har størst mindretall, vil være å honorere ideen om at demokratiske prosesser kun er for spesielt interesserte.

(Denne kommentaren sto på trykk i VGs papiravis 4. oktober 2011)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter å ha tapt kampen om Bislet, Holmenkollen og blåtrikkens uskyld, kan Jan Erik Vold i det minste feire at Oslo ikke får en ny knekk.

Slik valgresultatet i hovedstaden til syvende og sist ble, vil det ikke være praktisk mulig å etablere et politisk flertall for å realisere Lambda – eller Lumbago, som byskald Vold konsekvent har kalt Juan Herreros lute vinnerutkast til nytt Munch-museum i Bjørvika.

Ironisk nok må dikterhøvding Jan E. Vold rekke ut en takkens hånd til Frp-høvding Carl I. Hagen. Det solbrune blekansikt med de mange tunger. Ugh!

I denne saken har det umake par funnet veien til hverandres hjerter i et felles utfall mot et innfall om å ære Norges mest innovative kunstner med et kopibygg utklipt fra Las Palmas’ skyline.

Ut fra ren vanetenkning ville man kanskje ikke tro at Frp hadde noe imot import av enda mer sydenkultur. Det er vel heller ikke i disse miljøer at kjærligheten til prosadikt med løs høyremarg er størst.

Men hvem teller tapte slag på seierens dag?

- Og seier’n er vår! kan dikteren juble.

- Vi har vinni! kan han legge til. Som sto han på Bislet, likevel. Eller i Kollen!

Paulsenkaia kalles tomten hvor Lambda skulle ligget. Det skrives med stor P, for poet, og uttales Voldsløkka.

(Denne kommentaren er også publisert i VGs papiravis 28. september 2011)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Per Boye Hansen og Ingrid Lorentzen.

EN ANNEN DANS: Per Boye Hansen og Ingrid Lorentzen, henholdsvis operasjef og sjef for Nasjonalballetten, fotografert av VGs Mattis Sandblad den dagen de ble utnevnt.

Det blir den nye ledelsen ved Den Norske Opera og ballett etter dagens styremøte.

Hvis noen gidder bry seg med de ansattes ønsker og operaens renommé denne gangen.

Direktøren for Festspillene i Bergen er favoritt til å overta jobben som operasjef etter den fallerte Paul Curran.

Prima ballerina Ingrid Lorentzen er tilsvarende ønsket som sjef for Nasjonalballetten, hvor et samlet ensemble har pekt på henne etter at omstridte Espen Giljane trakk seg.

Per Boye Hansen hadde slett ikke tenkt å søke stillingen, ikke i denne omgang. Ikke før Operaen får en ledelsesmodell hvor operasjefen faktisk er operasjef, og ikke en avdelingsleder underlagt adm.dir.

Det hører med til historien at Boye – tidligere operadirektør i Berlin – søkte sjefsstillingen også ved forrige korsvei. Nå har styret antagelig kommet frem til at man godt kan trenge noen som kan dette med opera og operaledelse likevel, og Boye Hansen fikk underhånden en oppfordring om å søke.

Det hadde han ikke fått med mindre tilbudet om fast jobb lå vedlagt. Og Boye Hansen hadde ikke gått inn i den videre samtale uten at det forelå føringer om strukturelle endringer i ledelsen av operahuset.

Operadirektør Tom Remlovs kontrakt går ut om to år. Da kommer styret til å si at enledermodellen var interessant, men at man er kommet frem til at også Den Norske Opera skal ledes etter de samme prinsipper som de øvrige norske scenekunstinstitusjoner og andre lands nasjonaloperaer: At kunstnerisk leder er organisasjonens faktiske sjef.

Dette er ingen desavuering av Remlov som leder, men av en ledelsesmodell som i sin tid ble pådyttet styreleder Ellen Horn – vel vitende om at hun aldri ville funnet seg i å bli satt under tilsvarende administrasjon selv som sjef for Nationaltheatret eller Riksteatret.

Det ville ikke Tom Remlov heller.

(Denne kommentaren sto på trykk i VGs papiravis 26. september, samme dag som Per Boye Hansen og Ingrid Lorentzen ble utnevnt.)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Med Lambda i spill, henger Munch-museet i en tynn tråd. Her kan Høyre få et forklaringsproblem.

Sammensetningen av det nye byrådet i Oslo vil være avgjørende for Lambdas videre skjebne. Men ikke bare det. Fraværet av entusiasme for den anerkjente spanske arkitekten Juan Herreros vinnerutkast til nytt Munch-museum i Bjørvika, er påtagelig i alle politiske leire.

Ikke engang et byråd bestående av H + V kan garantere at Lambda blir realisert.

Det er ikke så enkelt som at partiene Høyre og Venstre er uforbeholdent for, og Ap, SV, KrF og Frp er tilsvarende mot. Sentrale kilder i Høyre sier at de skulle ønske at dette aldri hadde blitt en kjernesak i Oslopartiet.

Og Venstre tapte dyrebare stemmer i hovedstaden ved at nestleder Ola Elvestuen har limt seg til Lambda. Et prosjekt som antas å bli en miljøversting på grunn av byggets konstruksjon og bruk av store glassflater. Det sier seg selv at Munchs bilder ikke kan oppbevares i et drivhus, følgelig må innemiljøet klimastyres med energikrevende temperatur- og fuktighetsregulerende tiltak. Selv urbant anlagte Venstrevelgere synes det blir i overkant drøyt å komplettere fortetningen i Bjørvika med et klossete energisluk.

En tidligere listekandidat for Venstre sa det slik da vi tilfeldigvis møttes valgdagen: «Jeg holdt meg for nesen og stemte Ap for første gang. Ene og alene på grunn av Lambda.»

Like fullt kunne ikke Ap notere noen målbar Lambda-effekt for sitt tydelige nei-standpunkt. I likhet med Høyre, er også Ap belemret med veteraner og sentrale tillitsvalgte som har flagget et annet standpunkt enn Oslo-partiet.

Samtidig hopper Frp lokalt fra det ene standpunkt til det andre i et manisk depressivt forsøk på å fange velgervind. Bare når byrådsforhandlingene er over vet vi hvilke prinsipper Frp slutter seg til i kommende periode, eller hvilke nye man har skaffet seg.

I en situasjon hvor Venstre anser at innflytelsen som største borgerlige parti i bystyret etter Høyre vil gi større reell makt enn deltagelse i et forpliktende byrådssamarbeid, er det ikke utenkelig at Frp svelger kameler sidelengs for å komme i posisjon. Mot en byrådstaburett er det fort gjort å glemme alle uforsonlige ord om den angivelige galskap det er å bruke fire milliarder kr. på et, ifølge Frp, stygt nybygg i Bjørvika.

Høyres kulturbyråd har hele tiden argumentert med at Munchs kunst fortjener det beste. At et nytt museum er påkrevet av en rekke hensyn, herunder sikkerhet og forvaltning. Hvis dette utsagnet skal ha troverdighet, må Høyre legge like mye prestisje i å finne en ny, omforent løsning – for eksempel på Tøyen.

Om det skulle bli aktuelt.

VG SØNDAG: 26. september 2011

(Denne kommentaren sto opprinnelig på trykk i VGs papiravis 26. sept. 2011)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bortsett fra noen rituelle besvergelser overfor Frp, felles det få tårer for Lambdas antatte endelikt.

Ikke engang Høyres byrådsleder Stian Berger Røsland eller hans kulturbyråd Torger Ødegaard synes å sørge stort over at Munch-museet likevel ikke vil bli realisert i Bjørvika etter at Frp (igjen) trakk sin støtte til prosjektet.

TVILLINGTÅRN: Det ser dårlig ut for Lambda i Bjørvika. Men heldigvis for arkitekten, Juan Herreros, har han allerede realisert knekk-bygget i Las Palmas på Kanariøyene - her heter det Torre Woermann. (Foto: YNGVE KVISTAD)

Dette er interessante reaksjoner – så å si uavhengig av hva som blir det endelige resultatet. Til syvende og sist. Etter aller siste omkamp. Til slutt.

Mest nærliggende er det å tenke at Lambda er blitt en klamp om foten for Høyre. En så dårlig valgkampsak, at det egentlig er like greit at Frp påtok seg jobben som skarpretter.

I går fikk byrådsledelsen kritikk for å ta det hele med vel mye fatning. Og kanskje spiller de bare høyt, later som om ingen ting har skjedd, og prøver indirekte å mane til Frps rettferdighetssans hva inngåtte avtaler angår – den Frp vanligvis er så opptatt av andre veien.

Men kanskje kjenner Røsland / Ødegaard sine pappenheimere bedre enn noen. Kanskje vet de innerst inne hva som vil skje hvis Høyre gjør et godt valg, Frp et dårlig og Venstre lander på vippen; den dagen Frp er villig til å selge sjel og prinsipper for en byrådstaburett?

Stian Berger Røsland har løst gordiske knuter i Bjørvika før, og kan gjøre det igjen.

.

(Denne kommentaren er også publisert i VGs papiravis 8. sept. 2011)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Med mindre Høyre får rent flertall i Oslo, blir det ikke noe av Munch-museet Lambda i Bjørvika.

Den prisbelønte spanske arkitekten Juan Herreros vant i 2009 den internasjonale konkurransen om nytt Munch-museum i Oslo. Juryen, byrådet og Herreros Arquitectos jublet. En og annen urbanist samt Plan- og bygningsetaten klappet også i hendene. Grunneier HAV Eiendom raslet diskré med juvelene.

Fremskrittspartiet og Høyre, som utgjør byrådet i hovedstaden, satte mye politisk prestisje i å få realisert Lambda. Ikke bare i å få reist selve bygget, men også plasseringen. Ytterst på den såkalte Paulsenkaia skulle det ligge. Koste hva det koste ville.

Og det har det nå gjort.

Nådestøtet

Ved at byrådspartner Frp har trukket seg endelig fra Lambda-forliket med Høyre, begrunnet i prosjektets antatt eskalerende prislapp, har Herreros’ vinnerutkast fått det endelige nådestøtet.

Hvis Munch-museet i Bjørvika skal se dagens lys, må Høyre enten gjøre rent bord alene 12. september, eller så må Venstre grave opp Johan Ludwig Mowinckel. Ingen av delene synes sannsynlig. Følgelig er det i skrivende øyeblikk – med mindre Frp gjør en ny kuvending – et større politisk flertall mot Lambda enn det er stemmer, enn si stemning, for.

Byutvikling og offentlig arkitektur hverken kan eller bør avgjøres av håndsopprekning på torget. Vi må stole på at våre folkevalgte med støtte i fagjuryer og et kompetent byråkrati tar disse valgene for oss. Og det er mye sannhet i Lambda-forkjempernes mantra om at all stor arkitektur gjerne har vært definert som «stygg» i sin samtid, eller har vært oppført i strid med den alminnelige folkemening.

I så måte fremstår det som noe av et mysterium at Lambda skrinlegges. For hadde Lambda vært jævlig nok, unnskyld uttrykket, så hadde Oslo kommune bare bygd det – slik de pleier, hadde jeg nær sagt. Eller prosjektet hadde i det minste maktet å mønstre en sterk opinion. Engasjement og følelser – for eller mot.

Dannet aksjonisme

Fraværet av folkelig entusiasme for Lambda skyldes ikke nødvendigvis at bygget er såkalt stygt, eller estetisk utfordrende som det heter. Ikke engang i Høyre er begeistringen større enn at trofaste støttespillere annonserte aksjonen «Høyrevelgere mot Lambda» på debattplass her i VG.

Andre har skrevet leserbrev til Aftenposten og varslet at Lambda, ene og alene, er årsaken til at det nok ikke blir Høyre denne gangen.

Denne formen for dannet aksjonisme er beskrivende for mottagelsen av Lambda i så vel de smale som i de bredere samfunnslag. Alle er enige om at klodens mest kjente nordmann etter Ole Gunnar Solskjær fortjener en bedre skjebne enn dagens museum på Tøyen. Alle er enige om at denne verdensarven må løftes opp og fram og formidles på en måte som stiller kunstneren i det internasjonale perspektiv han hører hjemme.

Om Edvard Munch hører hjemme på Tøyen, i Bjørvika eller i Nasjonalgalleriet, er selvfølgelig ett spørsmål. Et annet er om Lambda er Munchs nye hjem.

Hva nå?

Svaret synes å være nei, fremført med rungende taushet av Oslos befolkning.

Kunsthistoriker Tommy Sørbø skrev nylig i Klassekampen at Lambda hverken er rart eller kontroversielt, og at det er årsaken til at folk flest ikke ser for seg hvorfor «en av verdens rareste og mest dyptloddende kunstnere skal plasseres i et av verdens vanligste og mest overfladiske bygg». I Sørbøs øyne er Lambda «en tvers gjennom vanlig glasskasse som kunne ha ligget hvor som helst og rommet hva som helst.»

Ut fra Lambdas nåværende skjebne, virker det som om Tommy Sørbøs analyse er nokså presis. Spørsmålet vi da sitter igjen med, er hva nå?

Høyre vil selvfølgelig vente til etter valget med å svare på dette. Men hvis det fortsatt skulle bli borgerlig styre i Oslo, og flertallet stadig er mot Lambda, får vi tro Høyres representanter viderefører sin entusiasme for å gi Edvard Munch et verdig nybygg. Ettersom dette argumentet har vært det viktigste i den politiske retorikken, går vi ut fra det også vil gjelde om nybygget reises på Tøyen.

Hvis det reelle engasjementet i denne saken handler om å synliggjøre og ære arven etter Edvard Munch, må vi forutsette at det nye byrådet samt Plan- og bygningsetaten makter å nyregulere og vedta Tøyen med samme nidkjærhet som man har sett i Bjørvika.

Noe annet ville i så fall være veldig avslørende.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bye, bye, «lille» Lambda.

TWIN TOWERS?: Juan Herreros har fått kritikk for at Lambda er en kopi av Woermann-tårnet (som han også har tegnet) i Las Palmas. Så er det atter andre som mener at vinnerforslaget ser ut som noe helt annet. (Foto: ERLING OKKENHAUG)

Utsettelsen av vedtaket om å flytte Munch-museet fra Tøyen til Bjørvika, er i realiteten siste spiker i kistelokket for det omstridte byggeprosjektet.

Etter press fra Plan- og bygningsetaten og Høyre-fraksjonen i byrådet, skulle kommunens byutviklingskomité i går kveld gi grønt lys for iverksettelse av prosjekt Lambda. I stedet valgte komiteen å utsette saken til etter valget. Dermed er det takk for seg for Juan Herreros’ vinnerutkast til nytt Munch-museum i Bjørvika.

Selv om det skulle bli borgerlig flertall i Oslo også de neste fire år, vil det ikke være praktisk mulig å samles om den prisbelønte spanske arkitektens forslag. En realisering av det kontroversielle høyhuset i vannkanten ved Operaen var helt avhengig av et forpliktende byggevedtak før kommunevalget.

Dette fordi Lambda er et luftslott i den forstand at det aldri har vært forankret i et reelt politisk flertall.

Bygget har trassig overlevd på plantegninger, takket være eiendomsutviklernes behov for å ha kulturbygg i Bjørvika. Den folkelige entusiasmen har glimret med sitt fravær. Ikke en gang i Høyre er begeistringen større enn at aksjonen «Høyrevelgere mot Lambda» har oppstått.

Frp har stilt seg bak Lambda utelukkende fordi Oslopartiet er bundet på hender og føtter i et byrådssamarbeid hvor de må hykle sin støtte til kulturmilliarder de prinsipielt er imot. Venstre er som vanlig splittet, mens Ap, SV og Rødt vil utvikle nytt og større Munch-museum på Tøyen til halve prisen av Lambda.

Dersom Libe Rieber-Mohn (Ap) overtar byrådsleder Stian Berger Røslands kontor etter valget, blir Lambda skrinlagt. Dersom Høyre fortsetter i posisjon, kan de ikke lenger regne med Fremskrittspartiets Lambda-støtte. Det kunne Høyre strengt tatt ikke nå heller. Frp varslet tidligere i sommer at de ikke følte seg forpliktet til å stå ved Lambda-forliket. Dette ble trukket tilbake etter at Aftenposten omtalte tilbaketoget. Like fullt var det Frp som fikk byggevedtaket utsatt i går – av hensynet til en samlet opposisjon, som det nokså rørende het i begrunnelsen.

Lambdas profil var den karakteristiske knekken på toppen.

Nå har hele prosjektet fått en knekk. Karakteristisk den også.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mange forbinder Den Norske Opera & Ballett med maktmisbruk, råttent arbeidsmiljø og påtvungen homosex. Men nå rakner glansbildet.

Operaen i Bjørvika har satt Oslo og Norge på kartet. Bygget, først og fremst. Innholdet i mindre grad.
Håndtegner Hagen og undertegnede møter en forklaring i foajeen:

Arbeidsgiverforeningen Spekter har overtatt huset. Her er ikke rom for glade enker, knapt en Madame Butterdeig. Partene i arbeidslivet disponerer de indre gemakker, og nå går de målrettet ut fra Scene 2 og forlater Operahuset som en annen operasjef. Det er røykepause og styreleder Dag Mejdell i Spekter har akkurat fortalt konferansedeltagerne at «de som greier å tenke “mot norrmalt” i arbeidstidsspørsmål, er morgendagens vinnere.»

Så var vel den avgåtte operasjefen bare for tidlig ute da han okket seg over den norske arbeidsmiljøloven, en kunstfiendtlig innretning hvor selv operaansatte innrømmes rett til regulert arbeidstid og alltingen.

Sterke scener

Paul Curran, som forlot sin sjefsstilling tidligere i uken etter angivelig å ha sagt opp i dypeste hemmelighet før jul, mente årsaken til striden om hans person var nordmenns fattige evne til å ta kritikk.
Riktig nok har den barnefødte skotten på imponerende vis lært seg norsk, men enkelte hevder likevel at han har forvekslet begrepene kritikk og utskjelling.

Reaksjonene før og etter Currans sorti tyder ikke på at han vil bli veldig dypt savnet. Aller minst av norske komponister, som mener seg oversett og direkte motarbeidet av ham. Currans oppfattelse av takt og tone skal ha medført en aparte avvisning av komponisten Cecilie Ores nye prosjekt.

Vi advarer mot sterke scener:

- Da jeg presenterte librettoen til min nye opera, basert på syv ulike typer vold begått mot kvinner i verden i dag, var det særlig to av disse som fanget operasjef Paul Currans interesse. Han begynte her å argumentere mot to av dem med egne seksuelle erfaringer. Det ene var omskjæring. Han skrøt over hvor mange menn han hadde ligget med, og at dette gjorde ham kvalifisert til å vurdere at mannlig omskjæring var like ille som kvinnelig omskjæring. (…) Den andre typen overgrep han la vekt på var voldtekt. Han mente at man ikke kan forvente at menn i en ekstremt opphisset tilstand kan være i stand til å styre sine drifter, og at det dermed heller ikke kan betraktes som et overgrep.

Sitatet er ikke fra Kriminaljournalen, men Morgenbladet (2.7.2010).

Kjedereaksjon

Kontroversene har vært mange. Noen er etterprøvbare, andre ikke. I et regime med ansatte som ikke tør fremføre kritikk, blir arbeidsmiljøet nødvendigvis preget av frykt og paranoia. Slik har det aldri før vært ved Operaen.
At kunst- og kulturinstitusjoners indre liv kan være friskt og kranglete, er mer regelen enn unntaket. Og det er en god regel.

Det må nødvendigvis koke litt. All kunst som betyr noe, som beveger oss, er skapt i konfrontasjon og prøvelse. Det må motstand til.

For mediene er det aldri vanskelig å få folk i tale om dette. Tillitsvalgte og krakilske kunstnere er gjerne på telefonen før man selv har hørt et ord om hvilken ulykke som har rammet dem. Ofte står ikke røyksignalene i forhold til det påståtte flammehav, og dagen derpå er alle venner igjen – inntil en ny gnist antenner rosenes leir.
Ved Operaen ønsker ingen ansatte å uttale seg «on record», som det heter.

Lojalitet til arbeidsplassen er en dyd, ikke et vondt ord om det. Ei heller om å rydde opp i indre anliggender og holde egen skittentøyvask for seg selv. Det praktiseres også her i VG, bare så det er sagt. Men «alle» som har noe med Den Norske Opera & Ballett å gjøre for tiden, vet at det syder og koker i Bjørvika.

Tidligere sjefregissør Stein Winges utfall mot Paul Curran i bladet Tara og her i VG utløste en kjedereaksjon som kulminerte med operasjefens avgang sist mandag.

Ikke en kjeft tror at det ble bestemt den 20. desember i fjor at han skulle annonsere sin avgang 6. juni et halvt år senere. Hvis det var tilfelle, hadde det tilflytt organisasjonen på ett eller annet vis, om ikke annet for å roe gemyttene internt.
Det er også underlig at en operasjef på oppsigelse satt og planla repertoar frem mot sesongen 2019.

Påfallende taushet

NRK Kulturnytt har de siste dagene fortalt om det negative arbeidsmiljøet i Nasjonalballetten og Arbeidssforskningsinstituttets krasse rapport som kritiserer ledelsen ved Den Norske Opera & Ballett for ikke å ha tatt konkrete innsigelser og problemer på alvor. Tausheten fra selv tillitsvalgte er påfallende. Det er neppe fordi ingen har noe å si.

Mest nærliggende er det å tenke seg at noen må ha gitt uttrykk for at det ikke er direkte karrierefremmende å kritisere ledelsen.

En kilde som hevder å ha opplevd noe krenkende, avstår fra å fortelle om hendelsen offentlig. Begrunnelsen er at den avgåtte operasjefen kommer tilbake i høst for å sette opp «Tryllefløyten».
Operaens øverste sjef, adm.dir. Tom Remlov, som i sin tid fikk Curran ansatt, er en meningssterk mann. Men også en som drives av ønsket om å forsone, slik han selv fremholdt i et intervju med Kåre Bulie i Dagbladet.

Det trengs i et operahus som har gått surt, hvor man altfor lenge har gått på akkord med uharmoniske tilstander.

(Denne kommentaren er også publisert i VGs papiravis, 11.6. 2011.)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Riksantikvaren har åpnet døren for nytt Munchmuseum i Bjørvika. Den smeller Byplansjefen igjen.

Forslaget til ny reguleringsplan for Bjørvika har kommet tilbake til Plan- og bygningsetaten etter å ha vært på høring.

Som vanlig har det vært en skinnmanøver. Innsigelsene fra høringsinstanser som har hatt avvikende syn fra Plan & Bygg er påført som et tynt lag sminke. Det er en viss forskjell på make-up og make over.

Byplansjefens konklusjon er interessant lesning. Likeså hennes uttalelser til Aftenposten (27.04.11) i sakens anledning. Her stemples Riksantikvarens innsigelser om bedre siktlinjer som «ugyldige» all den tid Miljøvernmyndighetene ga grønt lys for en utbygging i 2004.

Overprøvd

Noen vil muligens mene at en uttalelse gitt under andre forutsetninger til en reguleringsplan som er overprøvd og erstattet med en ny har begrenset gyldighet i 2011. Noen vil helt sikkert også legge merke til at Riksantikvarens forslag til å løse striden om Munch-museet blankt avvises av Plan- og bygningsetaten.

Riksantikvaren fremholder at Lambda representerer en blokkering der det 14 etasjer høye tårnet er tegnet inn ytterst på den såkalte Paulsenkaia, men sier OK hvis museet trekkes inn mot land og plasseres bak Operaen. Dette er med andre ord ikke et smaksoppgjør for eller mot moderne arkitektur, slik Byråd og Byplansjef helst ser det fremstilt.

Derimot ser vi nå med all tydelighet at den påståtte vilje til å finne omforente løsninger i Bjørvika, så Juan Herreros vinnerutkast kan realiseres, overhodet ikke er tilstede.

Bemerkelsesverdig nok er det heller ikke Munch-museets uttrykte ønske som gjelder lenger. Tidligere var det et argument at Munch-museet selv ønsket seg Herreros’ Lambda, kanskje mest i frykt for at det ellers ikke ville bli noe nytt museum i det hele tatt.

Manglende fleksibilitet

I Plan- og bygningsetatens forslag til ny reguleringsplan forekommer imidlertid ikke vinnerutkastet til Munch-museum i Herreros’ strek, men i Byplansjefens egen versjon – det såkalte Alternativ 2. Et bygg som Munch-museet har avvist fordi det ikke tilfredsstiller deres behov.

Utspillet fra Plan & Bygg må sees som et forsøk på styrkemarkering før meklingsmøtet mellom Byrådet og Riksantikvaren.

Samtidig viser det også til fulle etatens manglende fleksibilitet og svake evne til å søke kompromissløsninger. Det er lett å tenke at dette speiler en holdning og et system hvor man er vant til å få det som man vil. Da spiller hensynet til en menneskevennlig estetikk, såkalt trivsel, mindre rolle. Den som måtte være i tvil om det, kan jo ta seg en spasertur til Galleri Oslo. Om man orker.

Dersom det forelå et reelt ønske om å realisere den prisbelønte arkitekten Juan Herreros vinnerutkast til nytt Munch-museum, kunne Oslo kommune bare trekke det litt lenger inn på land. Å bygge Lambda bak Operaen er langt mindre kontroversielt.

DIALOG: Arkitekturprofessor Thomas Thiis-Evensen var Lambda-skeptiker, men tror bygget likevel kan fungere hvis det trekkes inn mot land og plasseres bak Operaen. (Foto: JAN P. LYNAU, VG)

Arkitekturprofessor Thomas Thiis-Evensen, som har vært alt annet enn begeistret for Lambda, er blant dem som nå mener at bygget tvert i mot kan bli ganske fint – forutsatt at det får en plassering i direkte dialog med Operaen. Thiis-Evensen ser for seg samspillet mellom det lave operahuset og det høye museet som en ny, estetisk kvalitet hvor man får et komplementerende rundskue i Bjørvika.

Prestisje

Det hører med til historien at dette alternativet også skulle utredes av Plan- og Bygningsetaten. Det er ikke gjort. Hvorfor? Kan det ha noe med arealutnyttelsen for øvrig å gjøre? Kan det ha noe med at det er mer innbringende for utbyggerne å bygge boliger – leilighetskomplekser i høyden som uansett ikke kan reises ytterst på Paulsenkaia?

«Det er nedslående at de kulturpolitiske perspektivene kommer helt i bakgrunnen når Lambda kritiseres», skrev kulturbyråd Torger Ødegaard i en VG-kronikk tidligere i april.

Jeg kunne ikke vært mer enig!

Men det er Oslo kommune og Plan- og bygningsetaten som har satt Munch-museet i spill. Kulturbyggene i Bjørvika har tydeligvis ikke hatt annen funksjon enn som luremus. Det er blitt stadig tydeligere hva slags krefter som faktisk styrer utbyggingen og hva det hele dreiser seg om.

All politisk prestisje som er investert i Lambda til tross; Munch-museet synes underordnet når det kommer til stykket. For utbyggerne er næringslokaler og boliger med en m²-pris opp mot 76 000 kr. viktigere. Kulturell kapital har ingen realverdi utenfor salgsprospektene

Hvis Ødegaard & co virkelig ønsker å se Lambda realisert kan de jo bare trosse Byplansjefen, trekke Munch-museet på land og vedta å verne deler av Kongsbakken mot boligbygging. Så slipper de også at saken havner på miljøvernminister Erik Solheims (SV) bord. Men H- / Frp-byrådet tror kanskje de har en vinnersak der også?

(Denne kommentaren er tidligere publisert i VGs papiravis)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

MIDDELALDERPARKEN (VG) Bjørvika-utbyggingen er like sjelfull som kundeavisen fra Elkjøp. Like smart også.

Du skulle jo bare innom for å se på den lekre HD-TV-en til kampanjepris. Men før noen rakk å si «lokkevare», sto du der med en monstervegg av en flatskjerm – altfor dyr, altfor dominerende, altfor jålete. Uten angrefrist og byttelapp.

Kulturbyggene i Bjørvika har hatt samme funksjon. Med Munch-museet i spill, er det blitt stadig tydeligere hvilke krefter som faktisk styrer utbyggingen og hva det hele dreier seg om.

Katedral?

Byråd Bård Folke Fredriksen (H) har sine ord i behold når han i et polemisk utfall mot Riksantikvaren i NRK Kulturnytt sier at Lambda – vinnerutkastet til nytt Munch-museum – ikke handler om hverken byutvikling eller signalbygg(!). Han kunne like gjerne tatt bladet helt fra munnen og vedgått at Bjørvika er overgitt til næringsinteressene. Lambda er eiendomsutvikling.

All politisk prestisje som er investert i Lambda til tross; Munch-museet synes underordnet når det kommer til stykket. For utbyggerne er næringslokaler og boliger med en m²-pris opp mot 76000 kr. viktigere. Hvis Høyrepolitikerne i Oslo rådhus virkelig ønsker å se den prisbelønte arkitekten Juan Herreros kontroversielle forslag som nytt Munch-museum, kan de jo vedta å verne deler av Kongsbakken mot boligbygging.

Børs!

Men kulturell kapital har ingen realverdi utenfor salgsprospektene. Derfor sitter kompromisset med Riksantikvaren om siktlinjer og grønne lunger veldig langt inne. Et makeskifte som kunne åpnet for Lambda uredigert, men som også ville medført færre eksklusive leiligheter i området mellom Middelalderparken og sjøen.

Håndtegner Hagen og undertegnede har satt riksantikvar Jørn Holme stevne i åpent lende nettopp her; man vil jo at en eks-PST-sjef skal føle seg vel.

Sammen med riksantikvariatets informasjonssjef, Siri Wolland, møtes vi i dramatisk frostrøyk – som sto vi midt i Gorkij Park – ved ruinene av den gamle kongsgården og Mariakirken, opprinnelig bygd på 1000-tallet. Med tiden fikk den enskipede steinkirken to store tårn mot vest og et korsformet kor. Mariakirken var det kongelige kapell. På dette sted, i 1299, ble Eufemia av Arnstein viet til Håkon Magnusson og siden kronet som Norges dronning. Her ble hun også stedt til hvile, i nærheten av sin far, fyrst Vitzlav av Rügen som døde under et besøk i Oslo julen 1302. Den østersjøiske fyrsten er det eneste utenlandske statsoverhode som er gravlagt i norsk jord.

Kongsgården

Levningene av dronning Eufemia og kong Håkon V ble i 1982 overført til Akershus festning og slott, som vi i skrivende stund ennå kan se fra kirkeruinene. Om noen år står det boligblokker i ni etasjer imellom. Akershus ble bygd av Håkon V før han i 1314 gjorde Oslo til Norges rikshovedstad ved å utnevne prosten i Mariakirken til rikskansler og gi ham rikets segl «til evig tid».

- Dette er det tredje viktigste sted over tid i nasjonens historie ved siden av Nidaros og Bergen, påpeker riksantikvaren og lar hånden tegne en bue over Bjørvika.

I 600 år lå Oslo mot fjorden før Christian Kvart etter bybrannen i 1627 flyttet byen til Kvadraturen. Eller Kva’turen, som Holme sier. Det er vel restene av et kodespråk fra tiden i Hysj’en. Her i hovedstadens historiske hjerte sto kongsgården, et festningsverk på størrelse med Håkonshallen i Bergen, og bispeborgen – dagens Oslo ladegård.

Håndtegneren sukker: Hvorfor denne pietetsløse iver etter å kutte alle visuelle bånd fra vår stolte fortid?

Bymur

Ja, hvorfor bygge en vegg av sjelløse fasader og polert uvitenhet for å hindre dialogen mellom Bjørvika, som vi kom fra, og Akershus, den maktbastion som definerte vår hovedstad, som vi ble til? Har vi en byplansjef som forveksler historisk sus med tinnitus?

Og hva skjedde egentlig med Fjordbyen? Vi skulle jo få en hovedstad som åpnet seg mot sjøen; når ble det vedtatt å reise en bymur i stedet? Burde ikke nettopp Oslo, en gang for alle, ha lært hva som skjer når byutvikling overlates til utbyggerne?

Utbyggere som rent tilfeldigvis er halvoffentlige selskaper med avvæpnende navn som Hav, Rom, OSU og BU / BI. Sistnevnte eies av Hav og OSU. Havs eiere er Oslo Havn, et kommunalt foretak, mens OSU eies med en tredjedel hver av Entra, Linstow og Rom, som på sin side eies av NSB. Og rent tilfeldigvis er disse selskapene på tre bokstaver også Bjørvikas grunneiere.

Dette konglomeratet av krysseierskap og sammenfallende kommersielle interesser har også en annen ting felles: strukturelle betingelser som gjør dem skjermet for offentlig innsyn, og dermed ugjennomtrengelige for allmennheten.

Folk flest, som finansierer lederlønningene og styrehonorarene til den snevre gruppen som de facto styrer Bjørvika-utbyggingen, har ingen som helst mulighet til å kontrollere at de utelukkende handler uegennyttig til storsamfunnets beste. I prinsippet er det vi, norske velgere og skattebetalere, som er deres oppdragsgivere og eiere. De skal handle på våre vegne med fellesskapets beste som overordnet mål. Har vi noen opplevelse av at så er tilfelle?

Bjørvika ble i sin tid prosjektert og legitimert som et byutviklingsprosjekt for Oslo Øst. I dag er dette det dyreste og største byutviklingsprosjektet i norsk historie, med en million kvadratmeter øremerket nærings- og boligformål, skole og allmenninger.

Det begynte med den såkalte Barcode-rekken, en kode som raskt lot seg knekke. Hvor tilfeldig var det, mon tro, at utbyggerne her sognet til bank, finans, revisjon, eiendomsutvikling og konsulentvirksomhet?

Talende nok har alt snakk om østkant stilnet helt. 
 

(Denne kommentaren har også stått på trykk i VGs papiravis 14. mars 2011)

  
Bjørvika 2020 (Film laget på oppdrag for Plan- og bygningsetaten, Oslo kommune)  

/html.

Riksantikvarens versjon, med korrigering av siktlinjer:

/html.
  
 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende