Debatten om Munch-arven er over i en ny fase: Hva skjer etter bisettelsen av Lambda?
Foreløpig er det få som våger å si det høyt, men selv blant dem som er programforpliktet til å forsvare Juan Herreros’ vinnerutkast til nytt Munch-museum i Bjørvika, er det lettelse å spore.
Som når et vondt og langt sykeleie uten lykkelig utgang er til ende. Strengt tatt ligger Lambda fortsatt på sotteseng, tilkoblet respirator. De aller nærmeste avventer at byrådsleder Stian Berger Røsland skal ta den formelle beslutningen om å slå av bryteren. Lambda er hjernedød. Sjelen forlot organismen lenge før riksantikvar Jørn Holme begynte å snakke om siktlinjer. Pårørende, skyldfolk og andre skyldnere er rede.
Lojale mot vedtaket
Lambda-slaget har ingen vinnere. Saken har skapt mye ondt blod, selv i de beste familier. Især i Høyre, hvor mange av de mest toneangivende kritikerne holder politisk hus.
Samtidig er det Høyres dyktige byråder, med den karismatiske Stian Berger Røsland i spissen, som har frontet Lambda-prosjektet. Riktig nok en sak han fikk i fanget av sin forgjenger, Erling Lae, enten han ville eller ikke. Men lojale mot vedtaket, det har de vært. Selv når partinestor, tidligere statsminister og fylkesmann i Oslo, Kåre Willoch, har gitt Unge Høyre i Rådhuset et vennligsinnet råd om at et vedtak kun gjelder til et nytt er fattet. Også Willochs kulturminister fra glansdagene, Lars Roar Langslet – som vel kan kalles meget, men populist er ikke det første som renner en i hu – har forsøkt å få sine partifeller til å ta et annet valg for Munch enn Lambda.
Energisluk
Mens Venstre gikk markant frem i resten av landet, mistet partiet dyrebare stemmer i hovedstaden, en effekt som absolutt kan ha noe med nestleder og Oslo-politiker Ola Elvestuens veldige entusiasme for Lambda. Valgdagen overhørte jeg en tidligere listekandidat for Venstre beskrive teknikken ved å holde seg for nesen og stemme Ap, med Elvestuens Lambda-engasjement som begrunnelse.
Prosjektet er fra flere hold blitt stemplet som en miljøversting på grunn av byggets bruk av store glassflater. En konstruksjon som fordrer energikrevende temperatur- og fuktighetsregulerende klimatiltak. Selv urbant anlagte venstrevelgere synes det er i overkant drøyt å komplettere fortetningen i Bjørvika med et klossete energisluk.
Ingen politisk seier
I Frp, hvor man for så vidt har tradisjoner for å ta en spansk en, har Juan Herreros heller ikke skapt annet enn trøbbel.
Galt ble det å binde seg til masten med Høyre i byråd og dermed garantere for en par-tre milliarder til et nytt kulturbygg. Verre ble det å skjære seg løs, men likevel være litt for Lambda i samtidig som man var veldig imot. Det var et spill velgerne ikke syntes noe om.
Men heller ikke Ap fikk noen målbar uttelling for sin Lambda-skepsis. Også der i gården har en tidligere kulturminister, Ellen Horn – for øvrig medlem i juryen som i sin tid valgte utkastet – talt sitt Osloparti midt imot. Hun er ikke alene.
Min uvitenskapelige teori, utelukkende målt ut fra egne samtaler og innkommet e-post, er at flere Ap-velgere enn Høyrefolk synes å ha sans for Lambda. Kanskje er det et bygg som i sin håndfaste glass- og betongbrutalisme appellerer mer til kraftsosialistisk estetikk enn verdikonservativ skjønnånd?
Klønete
Uansett er det for lettvint å si at det er striden om det visuelle uttrykket som ble Lambdas endelikt. Debattredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende avla meg en visitt i egen avis i helgen, hvor kommentariatet ved undertegnede og kultureliten tilskrives ansvaret for Lambdas død. Formodentlig er Oslo Frps leder, Christian Tybring-Gjedde, like overrasket som meg over analysen.
Problemet med Lambda er ikke at noen synes det er stygt eller uegnet, selv om enkelte også mener det. Problemet er at prosjektet fra første dag har vært håndtert så klønete, at fraværet av så vel politisk som folkelig forankring, har gjort det umulig å realisere.
Å likevel bygge Lambda, fordi det er det alternativet som har størst mindretall, vil være å honorere ideen om at demokratiske prosesser kun er for spesielt interesserte.
(Denne kommentaren sto på trykk i VGs papiravis 4. oktober 2011)