FOLKETEATRET: «We Will Rock You» av Ben Elton, Brian May og Roger Taylor, oversatt til Norsk av Kjetil Indregard.

REGI: Ben Elton / Johan Osuldsen. MED: Reidun Sæther, Mari Haugen Smistad, Espen Grjotheim, Daniel Engman, Mads Henning Jørgensen, Eivind Dundas, m.fl.

DRAMA-QUEEN: Den levende Queen-legenden Brian May dukket opp i finalenummeret på Folketetatret for å spille sin egen gitarsolo i jukeboxmusikalen basert på Queens låter. Meta meta .... På flankene: Reidun Sæther og Espen Grjotheim. (Foto: KNUT ERIK KNUDSEN, VG)

DRAMA-QUEEN: Den levende Queen-legenden Brian May dukket opp i finalenummeret på Folketetatret for å spille sin egen gitarsolo i jukeboxmusikalen basert på Queens låter. Meta meta .... På flankene: Reidun Sæther og Espen Grjotheim. (Foto: KNUT ERIK KNUDSEN, VG)

 

Som jukeboksmusikal med ekstremt tøvete handling og pinlig skuespill, cruiser «We Will Rock You» på en bølge av sjarm, gjenkjennelighet og bøttevis med talent.

Terningkast4

Forestillingen er i sin helhet tuftet på backkatalogen til britiske Queen, som med sin sofistikerte miks av glamrock, symfonisk pop og teatralske iscenesettelse av seg selv regjerte hitlister og platebarometre på store deler av 1970- og 80-tallet.

For riktig å sette an tonen under premieren på Folketeatret i går kveld, dukket sannelig Queens mesterhjerne, Brian May (han har en doktorgrad i astrofysikk) opp i finalenummeret «Bohemian Rhapsody» og avleverte en sugende gitarsolo – og det var vel det nærmeste vi kom en Queen-konsert i Norge.*

Det tekstlige forelegget – påskuddet for å knytte et knippe av verdens kuleste poplåter sammen til et mildt sagt konstruert teaterstykke – er en umusikalsk fremtidsvisjon om et samfunn uten rock. Et sjelløst datafirma har tatt global kontroll, og bedriver klappjakt på potensielle gitarhelter. Men når et ungt par (energisk spilt av Mari Haugen Smistad og Espen Grjotheim) knekker rockekoden, går den onde EDB-dronningen i frø og de bergtatte bohemene settes fri.

I vår versjon er handlingen tilpasset en norsk medievirkelighet og spritet opp med hjemlige kjendisnavn og intern bransjehumor. Vitsene er like originale som kransekakehumor, men føyer seg godt inn i det teatrale uttrykket hvor bare dialogen er flatere enn det endimensjonale verdensbildet stykket søker å karikere.

Det er med andre ord ikke som teaterlitteratur «We Will Rock You» har sin styrke. Så har da produsenten heller ikke gått etter skuespillere (med enkelte hederlige unntak) i særlig grad for å besette rollene. Derimot syder det av sang- og dansetalenter på scenen. Musikalsk er denne forestillingen fullt på høyde med tvillingsøsteren i Londons West End. Og når alt kommer til alt er det vel Queens låter vi strengt tatt går for å høre.

 

 

*) Til alle kverulanter der ute: Ja, jeg VET at Queen spilte i Drammenhallen i 1982. For å ta teskjeen i bruk: The man formerly known as Farrokh Bulsara – bedre kjent som Freddie Mercury – avgikk ved døden 24.11.1991. Queen uten Freddie Mercury og John Deacon (som bygde bandets forsterkerutstyr og skapte den unike sound’en) er like mye Queen som Ari Behn er kongelig. Ikke et vondt ord om Brian May og Roger Meddows-Taylor som holder en arv i live ved å reise rundt og skape blest om “We Will Rock You”, men bandet som sådan opphørte med ferdigstillelsen av det 15 studioalbumet “Made In Heaven” (1995), det siste hvor Mercury medvirket. Det er mye pent å si om Paul Rodgers som vokalist, men da snakker vi først og fremst om Free (1968-73) og Bad Company (73-82).

 

(Denne anmeldelsen har også vært publisert i VGs papiravis 28.01.2011 samt på VG Nett.)

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende