Mange forbinder Den Norske Opera & Ballett med maktmisbruk, råttent arbeidsmiljø og påtvungen homosex. Men nå rakner glansbildet.

sy67f82a

Operaen i Bjørvika har satt Oslo og Norge på kartet. Bygget, først og fremst. Innholdet i mindre grad.
Håndtegner Hagen og undertegnede møter en forklaring i foajeen:

Arbeidsgiverforeningen Spekter har overtatt huset. Her er ikke rom for glade enker, knapt en Madame Butterdeig. Partene i arbeidslivet disponerer de indre gemakker, og nå går de målrettet ut fra Scene 2 og forlater Operahuset som en annen operasjef. Det er røykepause og styreleder Dag Mejdell i Spekter har akkurat fortalt konferansedeltagerne at «de som greier å tenke “mot norrmalt” i arbeidstidsspørsmål, er morgendagens vinnere.»

Så var vel den avgåtte operasjefen bare for tidlig ute da han okket seg over den norske arbeidsmiljøloven, en kunstfiendtlig innretning hvor selv operaansatte innrømmes rett til regulert arbeidstid og alltingen.

Sterke scener

Paul Curran, som forlot sin sjefsstilling tidligere i uken etter angivelig å ha sagt opp i dypeste hemmelighet før jul, mente årsaken til striden om hans person var nordmenns fattige evne til å ta kritikk.
Riktig nok har den barnefødte skotten på imponerende vis lært seg norsk, men enkelte hevder likevel at han har forvekslet begrepene kritikk og utskjelling.

Reaksjonene før og etter Currans sorti tyder ikke på at han vil bli veldig dypt savnet. Aller minst av norske komponister, som mener seg oversett og direkte motarbeidet av ham. Currans oppfattelse av takt og tone skal ha medført en aparte avvisning av komponisten Cecilie Ores nye prosjekt.

Vi advarer mot sterke scener:

- Da jeg presenterte librettoen til min nye opera, basert på syv ulike typer vold begått mot kvinner i verden i dag, var det særlig to av disse som fanget operasjef Paul Currans interesse. Han begynte her å argumentere mot to av dem med egne seksuelle erfaringer. Det ene var omskjæring. Han skrøt over hvor mange menn han hadde ligget med, og at dette gjorde ham kvalifisert til å vurdere at mannlig omskjæring var like ille som kvinnelig omskjæring. (…) Den andre typen overgrep han la vekt på var voldtekt. Han mente at man ikke kan forvente at menn i en ekstremt opphisset tilstand kan være i stand til å styre sine drifter, og at det dermed heller ikke kan betraktes som et overgrep.

Sitatet er ikke fra Kriminaljournalen, men Morgenbladet (2.7.2010).

Kjedereaksjon

Kontroversene har vært mange. Noen er etterprøvbare, andre ikke. I et regime med ansatte som ikke tør fremføre kritikk, blir arbeidsmiljøet nødvendigvis preget av frykt og paranoia. Slik har det aldri før vært ved Operaen.
At kunst- og kulturinstitusjoners indre liv kan være friskt og kranglete, er mer regelen enn unntaket. Og det er en god regel.

Det må nødvendigvis koke litt. All kunst som betyr noe, som beveger oss, er skapt i konfrontasjon og prøvelse. Det må motstand til.

For mediene er det aldri vanskelig å få folk i tale om dette. Tillitsvalgte og krakilske kunstnere er gjerne på telefonen før man selv har hørt et ord om hvilken ulykke som har rammet dem. Ofte står ikke røyksignalene i forhold til det påståtte flammehav, og dagen derpå er alle venner igjen – inntil en ny gnist antenner rosenes leir.
Ved Operaen ønsker ingen ansatte å uttale seg «on record», som det heter.

Lojalitet til arbeidsplassen er en dyd, ikke et vondt ord om det. Ei heller om å rydde opp i indre anliggender og holde egen skittentøyvask for seg selv. Det praktiseres også her i VG, bare så det er sagt. Men «alle» som har noe med Den Norske Opera & Ballett å gjøre for tiden, vet at det syder og koker i Bjørvika.

Tidligere sjefregissør Stein Winges utfall mot Paul Curran i bladet Tara og her i VG utløste en kjedereaksjon som kulminerte med operasjefens avgang sist mandag.

Ikke en kjeft tror at det ble bestemt den 20. desember i fjor at han skulle annonsere sin avgang 6. juni et halvt år senere. Hvis det var tilfelle, hadde det tilflytt organisasjonen på ett eller annet vis, om ikke annet for å roe gemyttene internt.
Det er også underlig at en operasjef på oppsigelse satt og planla repertoar frem mot sesongen 2019.

Påfallende taushet

NRK Kulturnytt har de siste dagene fortalt om det negative arbeidsmiljøet i Nasjonalballetten og Arbeidssforskningsinstituttets krasse rapport som kritiserer ledelsen ved Den Norske Opera & Ballett for ikke å ha tatt konkrete innsigelser og problemer på alvor. Tausheten fra selv tillitsvalgte er påfallende. Det er neppe fordi ingen har noe å si.

Mest nærliggende er det å tenke seg at noen må ha gitt uttrykk for at det ikke er direkte karrierefremmende å kritisere ledelsen.

En kilde som hevder å ha opplevd noe krenkende, avstår fra å fortelle om hendelsen offentlig. Begrunnelsen er at den avgåtte operasjefen kommer tilbake i høst for å sette opp «Tryllefløyten».
Operaens øverste sjef, adm.dir. Tom Remlov, som i sin tid fikk Curran ansatt, er en meningssterk mann. Men også en som drives av ønsket om å forsone, slik han selv fremholdt i et intervju med Kåre Bulie i Dagbladet.

Det trengs i et operahus som har gått surt, hvor man altfor lenge har gått på akkord med uharmoniske tilstander.

(Denne kommentaren er også publisert i VGs papiravis, 11.6. 2011.)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende