Riksantikvarens forslag til fredningsvedtak betyr i praksis at Nasjonalgalleriet består som visningssted for billedkunst.

NY FASADE: Nasjonalgalleriet med ny inngang mot Tullinløkka. Fasadeendringen er i tråd med Riksantikvarens fredningsforslag.  (ILLUSTRASJON: Linda Blom.)

NY FASADE: Nasjonalgalleriet med ny inngang mot Tullinløkka. Fasadeendringen er i tråd med Riksantikvarens fredningsforslag. (ILLUSTRASJON: Linda Blom.)

Kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) vil naturligvis bestride det, og fortsette sin stadig mer ensomme kamp for å få tømt Nasjonalgalleriet. Akkurat det kommer til å bli enda vanskeligere med en indre og ytre fredning av bygningsmasse, rom og interiør spesialoppført med en eneste hensikt: fremvisning av kunst.

Med få, personspesifikke unntak, er verken regjeringskollene i SV og Sp eller opposisjonen for den dramatiske tømmingen. Ikke en gang sitt eget partilag i hovedstaden har kulturministeren med seg.

Riksrevisjonen

Beslutningsprosessen bak den administrative bestemmelsen om å flytte all kunsten ut av Norges historiske nasjonalgalleri, havner hvert øyeblikk på Riksrevisjonens bord – om den ikke er der allerede. Den tverrfaglige og tverrpolitiske aksjonen Redd Nasjonalgalleriet ønsker å få klarlagt validiteten i tømmingsvedtaket, ettersom dette nå fremstår som noe en byråkrat i Kulturdepartementet med statsrådens velsignelse har funnet på.

Hver gang dette fraværet av demokratisk forankring kommer opp, svarer kulturministeren med å vise til prosessen debatten forut for etableringen av Nasjonalmuseet.

Men dette handler ikke om Nasjonalmuseet. Bortsett fra Frp er knapt noen mot det konsoliderte Nasjonalmuseet og nybygget på Vestbanen. Heller ikke kuratorene, kunsthistorikerne, arkitektene og kunstnerne som utgjør tyngepunktet i Redd Nasjonalgalleriet, eller folk flest, som i tusentall har skrevet under på oppropet mot avviklingen av huset.

Det er ene og alene selve tømmingen av Nasjonalgalleriet som opprører.

Kulturministerens steile motstand

Folk skjønner ikke kulturministerens steile motstand mot å bevare Nasjonalgalleriet som såkalt paviljong under Nasjonalmuseets paraply. Man begriper ikke denne forakten for 100 års kunst- og kulturhistorie; hvorfor Nasjonalgalleriet brått var så uegnet. (Klimaargumentet kom først i 2009, etter at alle andre bortforklaringer var skutt ned.)

I 1925 ble vår store kunstner Christian Krohg bisatt fra Hovedtrappen i Nasjonalgalleriet – sannsynligvis den første og siste journalist i Verdens Gang som utvises den ære. Det ikonografiske Munch-rommet er det eneste, ved siden av Universitetets Aula, som Edvard Munch selv var med og utformet.

I ethvert annet land ville Nasjonalgalleriet vært juvelen i Nasjonalmuseets krone og beskyttet av myndighetene. I Norge må det beskyttes mot kulturministeren.

(Denne kommentaren ble første gang publisert i VGs papiravis 9.6.2011)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende