Når julinummeret av Rolling Stone kommer på gaten i dag har magasinet allerede avsatt en general, avkledd en president og nok en gang avlivet ryktet om egen død.

sy17c048

Nekrologene over 43-åringen, som utkom for første gang i november 1967, har vært mange. Først avskrevet av den politiske høyresiden, dernest fornektet av venstresiden. Men bladet, og dets grunnlegger og stadige publisher, Jann Wenner, har med kameleonens evne til ytre tilpasning manøvrert seg finurlig i populærkulturlandskapet.

Selv på det overfladiske 1980-tallet og sjelløse 90-tallet, da Rolling Stone Magazine klinte med henholdsvis Ronald Reagan og Britney Spears, klarte Wenner å holde på et kjernepublikum av babyboom’ere, som i mellomtiden selv var blitt både foreldre og besteforeldre. Mange, undertegnede inkludert, bød imidlertid Wenner farvel i 1987 og vendte ikke tilbake før i 2003.

Klassisk story

Dagens kontroversielle artikkel, hvor general Stanley McChrystal kritiserer president Obama og USAs Afghanistan-politikk, er en klassisk Rolling Stone-story – på alle måter. En grundig reportasje basert på mange og lange intervjuer med generalen selv, samtaler med folk rundt ham, samt fysisk tilstedeværelse der hvor han til enhver tid har befunnet seg de senere uker. Journalist Michael Hastings hadde da fulgt McChrystal og hans medarbeidere lenge. Elementær, grunnleggende og kostnadskrevende journalistikk. Men redelig og usminket. Og slikt får følger.

Ikke bare har artikkelen kostet generalen jobben som øverstkommanderende i Afghanistan. Den avslørte også for all verden hvilken avgrunn det er mellom Pentagon og Det hvite hus. I tillegg har Rolling Stone atter en gang satt politisk dagsorden og minnet offentligheten om at krig er oppskrytt. Slik magasinet også gjorde gjennom hele Vietnamkrigen, hvor deres journalister skrev hva de faktisk så og opplevde, ikke hva presseoffiserene ba dem rapportere.

Irak-krigen

I mars 2003 var Rolling Stones’ journalist Ewan Wright såkalt embedded med en amerikansk rekognoseringsbataljon under invasjonen av Irak. I 2004 skrev han en rekke artikler om Irak-krigen under vignetten The Killer Elite. Disse upolerte inntrykkene fra frontlinjen hvor Wright beskrev både frykt og overmot, sårbarhet og idioti blant så vel soldater som befalingsmenn, medførte også at offiserer måtte ta sin beret og gå. Artiklene ble til boken Generation Kill, som fikk ytterligere oppmerksomhet da HBO laget sin prisbelønte TV-serie hvor flere av soldatene spilte seg selv.

Når magasiner som Rolling Stone, Vanity Fair og The New Yorker bestemmer seg for å bruke journalistiske ressurser på noe, har det politiske establishment i USA ofte god grunn til å frykte den dagen bladet er på gaten. Fra nyere tid husker vi ikke minst Seymour M. Hersh’ avsløringer av de amerikanske overgrepene i Abu Grahib-fengselet (The New Yorker). Andre publikasjoner har gjennom årene også dokumentert tilsvarende fra krigsskueplasser, men knapt noen har hatt Rolling Stones gjennomslagskraft. Årsakene til det er rimeligvis flere, men en viktig faktor har vært, og er, magasinets ideologiske overbygning: at populærkultur og politikk er så nøye sammenvevd at det ene er symbiotisk avhengig av det andre.

Motkulturens bibel

sp9c6b3d

ROLLING STONES: Suksessrik (t.v.), velfødd (t.h.) - og ganske underholdende, men ikke så innovativ og forførende som i glansdagene. (Foto: MATS FOGEMAN)

På sekstitallet og i store deler av det påfølgende tiår var Rolling Stone motkulturens bibel og kampskrift. I dag deler magasinet langt på vei skjebne med bandet som bærer det likelydende navn; suksessrik, velfødd og ganske underholdende, men ikke fullt så innovativ og forførende som i glansdagene.

Samtidig viser Rolling Stone klør og demonstrerer fornyet relevans med artikler som «The Runaway General», et glimrende stykke sprengstoffjournalistikk som går rett inn i Jann Wenners opprinnelige læresetning: «Rolling Stone», sa han en gang, «ble grunnlagt og opererer stadig ut fra den grunnleggende ide om at rock’n'roll music er selve energisentret for alle store endringer som hurtig finner sted rundt oss; sosialt, politisk og kulturelt. For mange av oss som vokste opp etter Andre verdenskrig, sørget rocken for å gi den første revolusjonere innsikt i hvem vi var og hvordan vi hadde det i dette landet; den var en første oppdagelse av at bak den sementerte myten om hva Amerika var, bak Eisenhower/Disney/Doris Day-fasaden, så fantes det et ekte Amerika: et funky, voldelig, dypt splittet, desperat og hoverende samfunn med røtter i rike historiske tradisjoner og etnisk ulikhet.»

Ikon

Ironisk nok bidro Wenner selv til å sementere myten om hva Rolling Stone var. Den populærkulturelle manual fra 60-tallet ble etter hvert et populærkulturelt ikon i seg selv. Magasinets medarbeidere, det være seg en Hunter S. Thompson, en Tom Wolfe eller en Anne Leibovitz, vokste seg større i berømmelse enn sine intervjuobjekter. Wenner begynte å fly på byen med Jackie Onassis, og bladet fikk ikke med seg verken punken eller grungebølgen før den var over.

Det liberale Amerikas medlemsblad Rolling Stone, som hadde fulgt Nixons valgkamp på klingen i -72, dekket Manson-drapene og kidnappingen av Patty Hearst fra innsiden, ble musikkens Wall Street Journal, og våknet med et smell da USA invaderte Irak.

Det smellet vekket også noen millioner lesere som begynte å kjøpe bladet igjen.

 

 

(Denne kommentaren er også publisert i VGs papiravis 25. juni 2010. Det vakre bildet av artikkelforfatteren og Stones-gitarist Keith Richards er tatt på en bar i Paris på tampen av forrige årtusen – under et forsøk på å intervjue Keef, som nettopp hadde utgitt soloalbumet “Main Offender”)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende