CHAT NOIR: «Jungelboken» av Vidar Magnussen, Øystein Lund Olafsen og Trond Lie etter Rudyard Kiplings fortellinger.

Terningkast4REGI: Trond Lie. KOSTYMER: Lisbeth Narud
SCENOGRAFI: Hans Petter Harboe
KOREOGRAFI: Charlotte Våset og «Absence»
MED: Sturla Berg-Johansen, Geir Morstad, Kjærand Moe, Erik Wenberg Jacobsen, Hilde Lyrån, Simon Andersen, Charlotte Våset, Skage Lem / Eiric Mubarak Lien / Alex Bermann og breakdancegruppen Absence.

DYRISK: To gribber med lavt blodsukker (Simon Andersen og Hilde Lyrån) setter sitt muntre preg på "Jungelboken". Mowgli spilles av Skage Lem, Eiric Mubarak Lien og Alex Bermann som deler på rollen. (Foto: NILS BJÅLAND, VG)

DYRISK: To gribber med lavt blodsukker (Simon Andersen og Hilde Lyrån) setter sitt muntre preg på "Jungelboken". Mowgli spilles av Skage Lem, Eiric Mubarak Lien og Alex Bermann som deler på rollen. (Foto: NILS BJÅLAND, VG)

 

 

«Jungelboken» har mange kapitler; Chat Noir blar opp et helt nytt.

Fra de dype indiske skoger, via Den Nationale Scene i Bergen, kommer en festlig familieforestilling – fortsatt med en gjenkjennelig Disney-signatur, men likevel frisk nok i Trond Lies iscenesettelse til å kunne kalles original.

Det kan synes som et vågestykke i seg selv å gå løs på «Jungelboken» etter Det norske teatrets akrobatiske Kill Bill-oppsetting (2008) som er blitt en referanseforestilling det er vanskelig – og dypt urettferdig, selvfølgelig – å bli målt opp mot.

Men teaterkunsten er ikke rettferdig, også der gjelder jungelens lov. Så derfor er det ganske fint å kunne senke skuldrene og melde at Chat Noir-teamets dels forrykende versjon byr på så vel akrobatikk som dans – samt mye musikk og tørrvittig humor. Og den står godt på egne poter.

Sant nok har manusforfatter Vidar Magnussen ved sin innførsel av dyr og øgler som ville vært Rudyard Kipling fremmed i denne biotopen, skapt et typegalleri i som grenser til faunakriminalitet. Samtidig ville ingen vært Keme Kameleon foruten, aller minst i Justerpris-vinner Sturla Berg Johansen gestalt. Skjønt Leif Juster – det er mer Einar Rose over ham der han vagger rundt med nyervervet pondus og kommenterer begivenhetenes gang.

Karakterene for øvrig er de gode gamle; Baloo (Geir Morstad), Bagheera (Kjærand Moe) og et par fornøyelige gribber med synkende blodsukker (Simon Andersen og Hilde Lyrån) – mens den skumle tigeren Shere Kahn (Erik W. Jacobsen) fremstår med nokså reven pels, som en litt sliten desertør fra en turnéproduksjon av «Cats».

Av Kiplings fabel er stort sett bare grunnhistorien om Mowgli tilbake; menneskevalpen som vokser opp blant ulver, inntil han en dag blir eskortert «hjem» igjen, gjennom jungelen. Handlingen er kokt ned til musikalske opptrinn som finner sted under denne klasereisen fra banantrær til Banana Republic.

Lydsporet spenner fra Cole Porter og Henry Mancini, via The Platters og Deep Purple til Culture Club, John Farnham og Baltimoras «Tarzan Boy» (!) i Vidar Magnussens norske orddrakt – inntil det hele avrundes i en fullstendig umotivert Bollywood-finale.

Men skitt au! Når apene går bananas og elefanten danser på bordet, er det fest. (Gammelt jungelord)

 

 

(Denne anmeldelsen ble første gang publisert i VGs papiravis 3.2.2011)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende