Publisert i VGs papiravis 29.12.2012

Hu’ Dagmar tok oss med storm. Vi var ikke forberedt på det.

Ikke denne gangen heller.

Skjermbilde

Rundt 100 000 husstander har vært uten strøm i lengre eller kortere perioder etter uværet i julen. I går var 5000 strømkunder fortsatt uten elektrisitet.
Samtidig mistet store deler av landet all teleforbindelse med omverdenen. I mer enn to døgn var telenettet ute av drift.

Dagmar viste også hvem som var sjefen da avløpsrør og vannledninger ikke klarte ta unna alt regnet hun brakte med seg. Fortøyninger av flytebrygger og båter var heller ikke dimensjonert for hennes dårlige humør. Selv nybygde hus måtte gi tapt for uværet.

Og ennå har ingen noen som helst totaloversikt over omfanget av ødeleggelser og løsøre tatt av vinden. Skadene er angivelig større enn noensinne.
Tankevekkende nok er ikke Dagmar det kraftigste uværet vi har hatt en gang.

Dårskap

Det bør ikke komme som noen overraskelse at vår moderne livsførsel har gjort oss sårbare overfor ytre krefter.

Hadde «Dagmar» vært et gresk drama, ville skadeverket blitt utlagt som guddommelig vrede over vår dårskap. En ydmykende påminnelse om naturens orden.

Ifølge FNs Klimapanel er det klare sammenhenger mellom miljøsynder og klimaendringer, og det kan godt være at Dagmar er et uttrykk for det.

Men selv om vi lukker øynene for vårt miljøsyndefall og sier at denne type ekstremvær er noe vi alltid har hatt, og noe vi alltid må regne med – ja, så blir konklusjonen nesten enda verre.
For da innrømmer vi samtidig at vi med åpne øyne har skapt sårbart samfunn som ikke tåler virkeligheten. Og det er kanskje det vi har?

Ute av drift

Vi har alle gjort oss så dønn avhengige av mobiltelefonen, at når den svikter husker vi ikke engang hvilket nummer vi fysisk må trykke / taste / slå på fasttelefonen for å ringe etter hjelp. Ikke at det er noen vits, i og for seg, fordi strømstans har også satt den digitale sentralen ut av drift, og nødetatenes eget samband virker ikke.

Setter man seg i en bil for å kjøre til nærmeste legevakt, er den samordnet med nabokommunen, og veien dit er sperret av ras.
Den som har tid til å ta omkjøringsveien før den blir en elv på grunn av manglende vedlikehold og tette grøfter, kan følge Helse Førdes råd og dra rett til sykehuset.
Husk bare å dra før budsjettåret er omme. I 2012 er distriktssykehuset nedlagt.

Hadde det vært valgår og partilederutspørring på NRK med Bjørn Hansen og Tom Berntzen, ville Hansen brummet at sånn går det hver gang Senterpartiet har samferdselsministeren.

For dyrt

Min detaljkunnskap om Telenors investeringsbudsjett er begrenset. Jeg vet at de hadde et driftsresultat på 4,5 milliarder kr. i tredje kvartal i år, og at de omsetter for mellom 90 og 100 milliarder i året, mye takket være min tenåringsdatter. Selv etter at konsernsjef Jon Fredrik Baksaas har fått utbetalt lønn, er det penger igjen på kontoen. Nok, skulle man tro, til at Telenor kunne sikre sine abonnenter telefoni også når et rivjern som Dagmar står og kauker på tunet.

Men nei! Tvert imot fortalte Dagsrevyen tirsdag at selv om det allerede finnes løsninger som gjør det mulig å snakke i telefonen også med en furie som Dagmar på besøk, var ikke det en kostnad Telenor aktet å ta.

Slik representanter fra de like lønnsomme kraftselskapene uttalte til Dagens Næringsliv i går at strømforsyningen kunne sikres langt bedre enn i dag. Man kunne hugge bredere kraftgater, man kunne ha stålmaster (såkalte monstermaster, s.d.) heller enn master av tre – og sannelig kunne man faktisk også grave kabelen ned i bakken, så slapp man hele masteproblematikken. Meeeeeeen: For dyrt! I så fall måtte de merutgiftene tas av strømkundene i form av enda høyere nettleie.

Som om de ikke har tenkt å velte kostnadene av Dagmars herjinger over på oss.

Banalt nok

Hvordan vi enn snur og vender på det, er det vi abonnenter – strømkunder og telefonbrukere – som kommer til å få regningen. På samme måte som at forsikringsselskapene varsler høyere premier fordi noen endelig, mot formodning, har fått bruk for den polisen de årvisst har betalt inn på. Og gjett hvem som skal koste Dagmars besøk i Kommune-Norge?

Følgende samfunnsøkonomiske analyse er veldig enkel. Den er faktisk så banal at alle sosialøkonomer, bedriftsøkonomer og konsernsjefer i Telenor og Hafslund og Det norske Arbeiderparti kommer til å avvise den som lettsindig.

dagmar

Inspirert  av en italiensk by jeg kjenner godt, en som ble grunnlagt for 3000 år siden, som har overlevd flom og jordskjelv, og hvor husene i bykjernen er bygd på 1600-tallet:

Hva med å gjøre ting så solid i utgangspunktet, at det tåler vær, vind og daglig bruk?

Er det ikke slik at den ekstra kostnaden man legger i å gjøre noe ordentlig med en gang, den tjener man også inn – i tilfold – når man slipper å gjøre alt på nytt, flere ganger?

PS! I Ove Ansteinssons teaterstykke «Hu’ Dagmar», kanskje mest kjent som film og syngespill av Alf Prøysen og Bjarne Amdahl, er hu’ Dagmar et uvær av et kvinnfolk som kommer utenfra og setter bygda på hodet. Hun duperer alle karfolk så de mister både vett og forstand.

Skummelt, det der, når livet imiterer kunsten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende